Her begynte vikingtiden

I år 793 merket engelskmennene for første gang “nordboernes vrede” da det rike og mektige Lindisfarne-klosteret i Northumbria fikk ubudne vikinger på besøk. Plyndringen ble begynnelsen på 250 år med skandinavisk herjing i Europa.

Ingen kunne huske et så vondt år som år 792. Det ene illevarslende tegnet etter det andre hadde vist seg i form av virvelvinder og voldsomt tordenvær. Og ikke lenge etter hadde hungersnøden rammet kongeriket Northumbria nordøst i England. Men munkene i klosteret på øya Lindisfarne følte seg trygge. De ba, levde ydmykt og viet sine liv til Gud. Men da klosterets munker kom ut av kapittelsalen etter morgenbønnen 8. januar 793, så de to skip med dragehoder på vei mot stranden nedenfor klosteret. Da skipene kom inn på grunt vann, hoppet 100 tungt bevæpnede menn med en barbarisk fremtoning ut av skipene og kom stormende opp mot de redselsslagne munkene. Flere munker falt på kne og ba innstendig til Gud. Resten løp inn i klosterkirken. Gjennom kirkens vinduer kunne de høre sine klosterbrødres bønner bli avløst av hjerteskjærende skrik. Munkene falt på kne foran alteret og ba for sine liv.
Bønnene var nytteløse. Kirkedøren ble sparket opp, og i løpet av få minutter hadde
resten av de forsvarsløse munkene blitt hogd ned. Tungt lesset med klosterets hellige gull- og sølvgjenstander forlot vikingene stedet. “Hedningene vanhelliget Guds helligdom, herjet vårt håps hus og trampet på helgenenes kropper som om de var skitt på bakken.”, skrev en munk i York om overfallet. Deretter ba han en bønn som skulle bli gjentatt over hele Europa de neste 250 årene: “Åh, Herre, fri oss fra nord-boernes vrede.”
Lindisfarne kloster, der det første større, kjente viking-overfallet fant sted, ble grunnlagt i 635 av den irske munken Aidan. Klosteret mottok store pengegaver av North­umbrias kong Oswald, som ville ha landet kristnet. Oswald mente at den kristne kirken kunne sikre freden i det urolige kongeriket. Munken Aidan hadde stor suksess med å spre det kristne budskapet i Northumbria, og kongen ga ham og de andre munkene rike gaver. Snart hadde munkene penger til å bygge en imponerende klosterkirke i stein. Resten av klosterets bygninger ble oppført i tre. På 700-tallet ble Lindisfarne utnevnt til bispesete, og klosterets makt vokste ytterligere. Munkene opprettet en klosterskole som utdannet misjonærer. Skolen utdannet også embetsmenn til kirken og kongen. Da vikingene ranet klosteret i 793, var det derfor et av de rikeste og viktigste religiøse sentrene i hele England.Munkene flykter I de neste 200 årene ble klosteret plyndret gang på gang av vikinger. Mange munker flyktet og skolen ble stengt. På slutten av 900-tallet var det over og ut for Lindisfarne, og bispesetet ble flyttet til Durham inne i landet. 100 år senere ble klosteret gjenreist som nonnekloster, men stedet gjenvant aldri statusen som religiøs maktfaktor. Det avsidesliggende klosteret fungerte i stedet som oppbevaringsanstalt for adelige kvinner som hadde falt i unåde eller ikke kunne giftes bort. I 1536 ble klosteret nedlagt, da Henrik 8. stengte alle klostrene i landet og konfiskerte jorden. Klosteret ble stående til forfall, og ble den vakre, stemningsfulle ruinen den er i dag.

Informasjon tatt fra:- http://historienet.no/guider/opplev-historien/her-begynte-vikingtiden