Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) er en sammenslutning av EU-landene og EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge.

EØS-avtalen gir EFTA/EØS-landene adgang til EUs indre marked samtidig som den gir EU en betydelig rolle i EFTA/EØS-landenes lovgivning.

Avtalen ble undertegnet i 1992 og trådte i kraft 1994. Den omfatter alle EU- og EFTA-land bortsett fra Sveits, og er blitt utvidet i takt med EUs utvidelser i 2004 og 2007 til totalt 30 land, hvorav tre (Island, Liechtenstein og Norge) tilhører EFTA/EØS.

Formålet med EØS-avtalen er å styrke handelen og de økonomiske forbindelsene mellom partene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler. Sentralt i EØS står prinsippet om «de fire friheter», det vil si at det som hovedregel skal være fritt varebytte over landegrensene, fri bevegelighet for arbeidstakere, fri adgang for borgere i ett land til å yte tjenester i et annet, og fri bevegelse av kapital. Samarbeidet omfatter også miljø, forskning og utdanning, kultur og sosiale spørsmål.

Fra 1960-tallet var det økonomiske samarbeidet i Europa delt i tre soner: EEC, frihandelsavtalen EFTA og det østeuropeiske samarbeidsområdet Comecon (oppløst i 1991). Arbeidet med å forhandle fram en bredere økonomisk samarbeidsavtale for Europa med utgangspunkt i EF og EFTA (EØS-prosessen) ble satt i gang på initiativ fra EF-kommisjonens leder Jacques Delors i 1989.

Forhandlingene mellom EFTA og EF pågikk til midten av 1991, men avtalen måtte reforhandles både i 1991, 1992 og 1993 på grunn av endringer i medlemskapet på begge sider. En endelig EØS-avtale trådte ikke i kraft før 1994. Da hadde fire av de sju EFTA-landene – Norge blant dem – fullført forhandlinger om medlemskap i EU. Tre av dem ble medlem fra 1995, mens Norge sa nei til EU-medlemskap i en folkeavstemning i 1994. Sveits sa nei til EØS i en folkeavstemning, men avtalen ble godkjent av nasjonalforsamlingene i de øvrige tre landene.

For mange i Norge framsto EØS-avtalen som et attraktivt alternativ til EU-medlemskap fordi det syntes å gi bedre mulighet til å bevare norsk suverenitet. Likevel var det en livlig debatt i EFTA-landene mens forhandlingene pågikk.

I Norge dreide debatten om EØS-avtalen seg særlig om fisk. EFTA-siden (det vil si Norge og Island) krevde i forhandlingene full frihandel for fisk, mens EU (i praksis Spania) krevde motytelser i form av fri adgang til fiskeressursene. Resultatet ble et kompromiss, med fri markedsadgang for enkelte arter og noe økte kvoter for EUs fiskere i EFTA-sonen.

Debatten om «de fire friheter» førte også til en diskusjon om verdien av de norske konsesjonslovene. Motstanderne av EØS i Norge hevdet at inngåelsen av EØS-avtalen var i strid med resultatet av folkeavstemningen mot EF i 1972, og krevde folkeavstemning om EØS-avtalen. Dette avviste Stortinget.

Under EU-debatten i 1994 ble EØS-avtalen brukt av både ja- og nei-siden som argument for sine syn. Ja-siden hevdet at EØS-avtalen gav oss forpliktelser overfor EU-landene uten mulighet til å påvirke beslutningene, det vil si at et EU-medlemskap ville gi Norge økte rettigheter. Deler av nei-siden mente at EØS-avtalen ivaretok Norges nærings- og handelspolitiske interesser, og at vi dermed trygt kunne stå utenfor det politiske samarbeidet i EU uten å miste fordelene.

Det høyeste organet under EØS-avtalen er EØS-rådet. Rådet har som hovedoppgave å sørge for den politiske fremdriften ved gjennomføringen av EØS-avtalen og består av ett medlem fra hvert av medlemslandene og ett fra EU-kommisjonen. Beslutninger treffes ved enighet mellom EU på den ene side og EFTA-landene på den andre. Rådet møtes to ganger i året.

I EØS-avtalen er det fastlagt at EØS/EFTA-medlemmene årlig skal yte støtte til visse EU-land for å redusere sosiale og økonomiske forskjeller innen EØS-området, samt bidra til å gjøre alle medlemslandene i stand til å delta fullt ut i det indre markedet, herunder øke miljøinnsatsen og styrke det sivile samfunnet. Det er også et mål å styrke kontakten mellom Norge og mottakerlandene (Se UDs EU/EØS-håndbok, ss. 19–20).

EØS-avtalen på dette punkt ble revidert i forbindelse med den store EU-utvidelsen fra 2004. Forhandlingene medførte visse komplikasjoner idet EU krevde en betydelig økning av Norges bidrag.

Mottakerland for bidragene var fra 1994 Hellas, Spania og Portugal, av disse var Spania i ferd med å bli faset ut (2013). Etter EU-utvidelsen i 2004 kom ti nye EU-medlemmer med i ordningen: Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. Som nye EU-medlemmer i 2007 ble også Bulgaria og Romania en del av denne ordningen, fulgt av Kroatia i 2013.

Norge dekker rundt 97 prosent av bidragene fra EFTA-siden og er dermed langt den største bidragsyteren. I perioden 2009–2014 utgjorde bidragene fra Norge cirka 2,8 milliarder kroner per år (NOU 2012:2 s. 75).

Virkningene av avtalen for norsk styresett er betydelige. Sammenfatningsvis kan en om EØS-avtalens rolle i norsk lovgivning si, som det konkluderes i utredningen Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU (NOU 2012:2):

«Innenfor rammene av avtalene (EØS, Schengen med flere) er Stortinget i realiteten ikke lenger selv lovgiver, men må nøye seg med å gjennomføre regler som er utformet i EU. Selv om dette bare dekker en del av Stortingets lovgivning, er det en betydelig del, og den er stadig økende. Når Stortinget selv gir lover må man videre passe på at de nasjonale reglene ikke kommer i motstrid med EU/EØS-retten, og dersom det skjer vil domstolene som hovedregel måtte gi EU/EØS-reglene forrang.» (NOU 2012:2 s. 821).

Den samme utredningens flertall anser likevel at EØS-avtalen har hatt viktige positive økonomiske konsekvenser:

«Norges deltakelse i EUs indre marked gjennom EØS-avtalen har hatt en positiv effekt både på grensekryssende økonomisk aktivitet (handel, investeringer, arbeidsvandring), og på nasjonaløkonomisk regulering og næringspolitikk. Gjennom snart tjue år har avtalen bidratt til økonomisk vekst, økt sysselsetting og økt kjøpekraft. Sammenlignet med de direkte og indirekte samfunnsøkonomiske fordelene av EØS-avtalen er kostnadene ved avtalen begrenset.» (NOU 2012 s. 808–809).