Avhengig av sosiale medier

• Artikler
• Avhengighet
• Psykologi i Kultur og Samfunn

sep 10, 2012

I sosiale medier og på vår personlige blogg kan vi skape og gjenskape vår identitet hele tiden. Det er gjennom bekreftelse fra andre vi finner ut hvem vi er. En blogg med mulighet for kommentarer og innspill representerer en arena for identitetsdannelse. Bloggen tilbyr kontinuerlige tilbakemeldinger, og det kan bli en besettelse for mange. I ytterste konsekvens begynner man å hvile sin egen selvfølelse i andres innspill på bloggen, og da blir man plutselig avhengig av ”livet på bloggen” for å føle seg verdifull som menneske, noe som selvfølgelig kan bli en slitsom og altoppslukende affære.

Sosiale medier har en rekke positive konsekvenser og muligheter, men ny teknologi og ny utvikling er som regel også beheftet med noen potensielle ”sykdommer”.

Sosiale nettverk har eksplodert og forvandlet seg fra bloggesider for spesielt interesserte til sentre for verdifull sosial nettverking. Sammen med alle fordelene som medfølger sosiale nettverk, kommer også forskjellige avhengighetsproblemer.

Kimberly Young (2009) henviser til avhengighet av såkalte cyberrelasjoner eller nettrelasjoner som forhold via chatterom, chatteprogram eller sosiale nettverkssider. Avhengighetskomponenten kommer inn når relasjonene online blir viktigere eller prioriteres fremfor forhold i det virkelige liv.

CBS News intervjuet i 2008 en rekke brukere av sosiale nettverk og fikk følgende svar:

• “Jeg har forsøkt å få ferdig avhandlingen min i en tid nå, og det at Facebook finnes på datamaskinen – det er ganske avhengighetsskapende.”
• Hovedfagsstudenten i grafisk design Herman Rosiles Rodrigues er enig: «Noen ganger brukte jeg en hel kveld på å bare tilpasse siden min.«
• «Vennene er spredt rundt i landet,” sier masterstudenten Chris Beitel, ”så det er fint å kunne holde kontakten med alle.”
• En masterstudent innrømmer at ”Det kan virkelige være avhengighetsskapende. Du vil prate med folk. Du følger deres minste bevegelse. Mennesker som normalt sett ikke ville vært en forfølger kan nå plutselig forfølge mennesker online. «

Psykiateren Jerald Block er inne på noe av det vi skriver innledningsvis, nemlig at sosiale medier ofte understøtter en form for identitetsdannelse. «Jeg tror at det barn og voksne gjør med Facebook og MySpace er å utvide deres identitetsfølelse, selvfølelsen.»

 

Karaktertrekk ved avhengighet av Sosiale Nettverk

I artikkelen A Brief Guide To Social Networking Addiction listes det opp noen typiske karaktertrekk og tendenser hos mennesker som blir avhengige av sosiale medier.

• Det utvikles en idé om at det å være online er den eneste måten man blir lagt merke til.
• Å lengte etter en siste postering eller oppdatering før man legger seg.
• Besettelse ved og/eller forventinger om posteringer, oppdateringer eller chatting.
• Avbrytelser av nødvendige oppgaver på jobben eller hjemme for å sjekke etter oppdateringer på sosiale nettverk.
• Å bli medlem av mange nettverk i et forsøk på å skjule hvor mye tid man bruker online.
• Å lyve eller være villedende når det gjelder hvor mye tid man bruker på sosiale nettverk.
• Søvntap på grunn av tid tilbrakt på sosiale nettverk.

 

Fordeler ved sosiale medier

Livet online kan altså bli en besettelse og frarøves mennesket både tid og livskvalitet, men på tross av dette har sosiale nettverk også en rekke fordeler.

Livet online er fullt av sosiale normer og spesielle strukturer for samhandling som deltakerne kultiveres inn i. For noen kan dette utvikle en form for sosial kompetanse. Sosiale nettverk er også oppbyggelige i den forstand at de tilbyr vennskap som kunne ha vært vanskelige å finne uten internett, og de hjelper ungdommer med å skape sosiale forbindelser på måter de ikke ville ha vært i stand til ellers. Mange mennesker som ikke evner å utvikle mellommenneskelige forhold, finner ofte næring og fornøyelse i internettforhold. (Bellamy & Hanewicz, 2001).

Internett har også et stort potensial i forhold til å utvide sin kontaktflate. På nett møter man mennesker man ellers aldri vill komme i kontakt med. Et stort nettverk kan ha positive konsekvenser for karriere og annen utvikling. Mizuko Ito ved Universitetet i California er også opptatt av at unge mennesker er nødt til å kultiveres inn i bruken av sosiale medier: ”det er viktig for unge mennesker å bruke tid online for å kunne lære mer om de sosiale og tekniske egenskapene de trenger for å kunne være kompetente borgere i den digitale tidsalderen.” (Raise Smart Kid Staff, 2009).

Bellamy og Hanewicz (2001) mener at sosiale nettverk er spesielt fordelaktige fordi de tilbyr:

• Tilgang 24 timer i døgnet.
• Et bredt spekter av forskjellige nettverk.
• Kontroll over karakterene man skaper seg. Man har på sett og vis mulighet til å eksperimentere med ulike egenskaper ved å forme sin egen fremtoning på nett.
• Anonymitet og/eller avstand som fremmer personlige avsløringer og åpenhet.
• Oppløsningen av geografiske grenser.

Noen forskere mener at mennesker har muligheten til å utvikle sine beste sider på nett, og dermed kan selvfølelsen også påvirkes i positive retninger. Sånn sett kan man se for seg en personlig vekst i de kontaktflatene som tilbys på nett. Man får selvtillit og blir bekreftet på sine attråverdige egenskaper, noe som psykologisk sett er avgjørende faktorer for personlig utvikling.

 

Hva sier kritikerne av sosiale nettverk?

Forskeren, Susan Greenfield, påstår at nettverkssider ”fører hjernen tilbake til stadium tilsvarende små barn som tiltrekkes av høye lyder og blinkende lys, som har et veldig kort oppmerksomhetsspenn og lever kun i øyeblikket”. Hun vektlegger at man trenger lite konsentrasjon på disse sidene. Barn lærer en type kommunikasjon som ikke inkluderer ekte sosial forståelse, ekte kommunikasjon: kroppsspråk, tonefall, ansiktsuttrykk etc. (Raise Smart Kid Staff, 2009).

Kritikerne mener også at sosial nettverking gjør at barn blir mer fokuserte på seg selv. Etter hvert som websiden deres blir senteret i deres verden, eskalerer følelsen av makt og innflytelse. I kjølevannet av en form for uheldig grandios selvutvikling kan evnen til empati forringes (Raise Smart Kid Staff, 2009).

Tiden som brukes på sosiale nettverk gjør at barn mottar enrome mengder informasjon preget av sensasjonalisme og stadige meldinger fra media og linker til «viktige» saker. Det kan føre til at de på sett og vis blir noe følelsesmessig avstumpet og tolerante for nyheter og hendelser som burde vekke sterke følelser og anspore til engasjement og innlevelse.

Mange oppdragere mener at språket ødelegges av tekstmeldinger og kommunikasjon på nettverk, og at dette forkortede og feilstavede språket finner veien inn i all slags kommunikasjon. Dersom vi åpner og forstår verden med språket som nøkkel, kan dette kanskje skade oss på uante måter. Et nyansert og rikt språk vil bade tilværelsen og vår forståelse i detaljer og innsikt, mens et fattig språk kan begrense en dypere forståelse og gjøre oss mer overfladiske.

Kritikerne mener også at forhold på skjermen reduserer tiden barn bruker på å lære nødvendige egenskaper for å bygge forhold i den virkelige verden.

Ankomsten av mobile enheter som for eksempel iPhone har økt bruken av sosiale medier, og er nå den foretrukne metoden blant de unge for å sjekke innom de sosiale nettverkene. Det betyr at tilgjengeligheten nå er helt ubegrenset. De fleste er alltid på nett. I forhold til skolegang blir det kanskje litt for enkelt å bevege seg mellom arbeidstid og lek, at linjen mellom de to blir visket ut. Det er mye læring på nett, men facebook er kanskje såpass fristende at det går ut over tiden elevene bruker på ervervelse av kunnskap?

Retrevo.com, en online shoppingside for elektronikk, utførte en uformell undersøkelse og avslørte at de fleste mennesker er innom Facebook eller Twitter et par ganger om dagen, og at de under 35 vil være innom oftere – og bruker flere timer om dagen på å sjekke sidene; om de er på jobb, kjører eller er opptatte med andre ting. Denne undersøkelsen ble gjort i 2009, og man kan forvente at bruken har økt betraktelig siden den gang. I samme undersøkelse fant man videre at 27% var innom Facebook mer enn 10 ganger om dagen, og 39% var innom Twitter mer enn 10 ganger om dagen.

 

Er den økende internettbruken en avhengighet eller en omstilling?

A’isha Ajayi, professor i informasjonsteknologi ved Rochester Institutt for Teknologi i New York, mener at internettbruk er en naturlig progresjon av teknologiske framskritt (Kennedy-Souza, 1998).

“Det vi ser nå er kun en fortsettelse av en trend som har eksistert i flere tiår med at mennesker bruker mer og mer tid på teknologi enn de gjør på andre mennesker. Dette skiftet fra familien og venner og til massemedieteknologi, som hovedagentene for sosialisering, kan spores tilbake til radioen på 1930-tallet, etterfulgt av tv-en på 1950-tallet og datamaskinnettverk i dag. Mange mennesker bruker det å gå online som en måte å håndtere et samfunn hvor mennesker blir mer og mer isolerte fra hverandre.” (Ibid.)

Psykiateren Jeffrey Goldsmith er blant de som mener at tendensen til isolasjon, individualisme i høysetet og sosialisering mediert av teknologi er et faremoment ved det moderne samfunn:

“I framtiden kan vi se at en økende andel av befolkningen får en mangel på sosial næring, at man erstatter samtaler som er ansikt-til-ansikt, med syn, lyd og lukt, med en virtuell virkelighet.”

Etter hvert som vi mister den mellommenneskelige stimuleringen, som vi i følge Goldsmith kun kan få fra direkte personlig kontakt, så risikerer vi at alle etter hvert kommer til å lide av en sosial sykdom forårsaket av teknologi (Ibid.). Noen forskere påstår at de som bruker internett mye rapporterer om en høyere grad av ensomhet enn de som bruker internett sjeldnere (Kennedy-Souza, 1998).

 

Hva betyr patologisk bruk av internett?

Dr. John Grohol sier at forskjellige studier presenterer varierende tall for å definere normal og avhengig bruk av internett. Man opererer etter alt å dømme med et spekter fra 7 til 14 timer i uka. (Kennedy-Souza, 1998).

Grohol er enig med psykologen Vaughan Bell, som tror at de som bruker internett overdrevent mye har underliggende mentale helseproblemer som for eksempel depresjon eller sosial angst.

Bell tror at mange former for avhengighet må forstås som en slags ”selvmedisinering” for å dempe følelser knyttet til livsproblemer. Etter hvert som det skapes nye avhengigheter, ender man kanskje opp med en situasjon hvor mennesker ikke får den hjelpen de virkelig trenger (Collier, Roger, 2009). Hovedproblemet kan være skjult i en eller annen form for avhengighet, og dermed er det vanskelig både å gi og motta den riktigste hjelpen. På bakgrunn av et slikt resonnement er Grohol en av de største kritikerne til forskning og klassifisering av internettavhengighet. Han sier at mesteparten av forskningen er basert på studier av enkelttilfeller, og at de så utvider resultatene slik at de passer for millioner. Han legger vekt på at man verken adresserer eller rapporterer underliggende mentale helseproblemer. Han mener at det er latterlig å bruke kriteriene for gambling for å diagnostisere internettavhengighet, og lurer på hvordan forskere kan komme med påstander om internettavhengighet når de ikke engang kan bli enige om hvor mye bruk som definerer et problem (Grohol, John M., 2005).

Grohol påstår videre at vi ofte engasjerer oss for mye i enkelte prosjekter: se på TV, jobbe, lese bøker etc., men at vi ikke nødvendigvis burde klassifisere disse overskridelsene på samme måte som mentale lidelser. Grohol er inneforstått med at mennesker kan tilbringe tid online for å unngå andre problemer i livene sine, men legger til at: ”Det ikke er noe annerledes enn at man slår på tv-en for å unngå samtaler med ektefellen, eller at man ’går ut med gutta’ for å ta et par drinker så man slipper å tilbringe tid hjemme.” (Grohol, John M., 2005). I følge Grohol handler altså mange former for ”avhengighet” om unnvikelse av et underliggende problem.

Grohol lurer også på hvordan tiden man bruker på sosialisering på internett kan fungere som et mål på eventuell avhengighet. Å tilbringe tid sammen med andre i den virkelige verden regnes ikke som en avhengighet. Tenåringer som snakker med venner på telefonen i timevis regnes ikke som en avhengighet. Grohol er redd for at alle forhold og sosialt samspill i den virkelige verden kan regnes som avhengigheter dersom man forholder seg til kriteriene som brukes for å definere dette til sosiale medier. Å søke tilknytninger med andre er ikke det samme som å spille på en spillmaskin for å motta en belønning, påpeker Grohol (2005).

Grohol tror at internettbruk er noe som oppstår og forløper i faser. Det vil si at mennesker går gjennom et begynnende stadium karakterisert av fortryllelse i forhold til noe som er nytt. Deretter kommer en fase med tap av denne illusjonen, før man når et stadium med balansert og normalt bruk. Om internett i seg selv er nytt, eller hvis en gammel bruker oppdager ny aktivitet, så er resultatet det samme, sier Grohol. Individuelle forskjeller avgjør hvor lang tid man bruker på de forskjellige fasene, og man kan oppsøke hjelp for å komme seg raskere gjennom en bestemt fase dersom man føler at man sitter fast, men til syvende og sist kommer de fleste til tredje fase med balansert bruk.

Anvendelsespotensialet på internett er utrolig og nærmest grenseløst. At alle de nye mulighetene skaper noen forstyrrelser i det menneskelige sinnelag er ikke utenkelig. Kanskje er det imidlertid sånn at internettbruk er noe som opptrer i faser, og det man i en periode vil kalle internettavhengighet, er noe som i en mer stabilisert fase representerer et fenomen som på sikt vil forbedre samfunnet, mellommenneskelig kommunikasjon og menneskets kognitive kapasitet.

Informasjon:-http://www.webpsykologen.no/artikler/avhengig-av-sosiale-medier/