Ingen Twitter, ingen Facebook, ingen Instagram, ingen Snapchat. I tillegg skrur jeg av pushvarsler, stenger mailen og melder meg ut av Whatsapp. Jeg må avruses. Og jeg gjør det offentlig, sånn at det er større sannsynlighet for at jeg holder ord. Ja, så ille har det blitt.
Telefonen min blinker som et juletre
døgnet rundt. Forhåndsvisningen av mors Whatsapp-melding på den låste
skjermen blir avbrutt av pushmelding fra NTB. Og meldinger om retweets
går så fort over skjermen at jeg ikke får med meg at det ligger tre SMS
som bør leses. Når jeg så åpner min telefon øker pulsen – jeg skal lese,
vurdere og svare på alt dette?
Jeg gruer meg
Det er ille, men ikke verre enn de gangene det blir stille. Telefonstille. Ingen tweets, SMS-er, eposter, Facebook-meldinger, Whatsapp-meldinger, Snapchat eller hjerter på Instagram. Uroen brer seg i kroppen. Hva gjør jeg nå? Hvor er alle? Jeg vet ingenting om verden. Å sjekke mobilen har blitt en refleks, som slår inn hvert femte minutt. Å miste telefonen er den største skrekken.
Jeg vet ikke hvordan det skal gå de tre
ukene jeg nå har tenkt å være avlogget. Jeg gruer meg. Alt det jeg
kommer til å gå glipp av. Alle feriebildene til vennene mine. Alle
diskusjonene, alle små og store hendelser, alle morsomme kattevideoer
vennene mine ser på. Nesten ingen gidder å sende SMS lenger, alt skjer
på sosiale medier. Jeg kunne like gjerne flyttet til en annen planet.
Å redde nervecellene
Men jeg har ikke noe annet valg enn detox. Jeg har tatt en test i boken Digital demens (2012), en bok for øvrig slaktet av norske hjerneforskere på enkelte punkter. Testen viser at jeg sprenger kurven. Digital-avhengig etter alle kunstens regler.
Bokens
forfatter, Manfred Spitzer, skisserer hverdagen til avhengige: Elendig
søvnhygiene, mindre deltagelse i aktiviteter hvor man møter ekte
mennesker, kronisk stress, sviktende immunforsvar, hormonelle
forstyrrelser, lavere aktivitet i fordøyelse, muskler, hjerte – og sist
men ikke minst at hjernen dør, sakte, men sikkert. Nervecelle for
nervecelle.
Spitzer har kanskje bommet på noen få ting i
boken sin, men jeg tar mannen på alvor. Jeg må redde nervecellene, og
alt det andre. Derfor må jeg stoppe nå.
Leve i nuet
Men jeg er ikke tøffere, eller dummere enn at jeg bare logger av i tre uker. For omgangskretsen min logger ikke av. De vil fortsette å opplyse om sitt liv og virke i den digitale verden. Etter tre uker vil jeg gjerne se kattevideoene og feriebildene. Og ikke minst å dele mine egne feriebilder. Selv om det ikke er like kult å poste bilder i etterkant, uten geotag. Dessuten er jeg journalist. Journalister bør være på 24/7. Det er jobben vår.
Det gjenstår å se om jeg klarer det. Det vil i så fall bli første gang siden jeg koblet meg på Facebook i 2007. Jeg går inn i det med skrekkblandet fryd. Gleder meg til å leve i nuet. Gruer meg til å være utenfor. Vi sees på den andre siden!