Den norske oljevirksomhetens ekspansjon mot nord har bidratt til den mest polariserte konfliktlinjen i norsk oljepolitikk. På slutten av 1970-tallet sto striden om hvorvidt man skulle åpne områdene nord for 62. breddegrad for oljeboring.

Fra midt på 1990-tallet fikk spørsmålet om hvorvidt havområdene utenfor Lofoten - Vesterålen skulle åpnes for oljevirksomhet mest oppmerksomhet. Det pågikk samtidig en strid om andre områder i nord, blant annet Jan Mayen og iskanten, og om vilkårene for aktiviteten.

Fra 1970-tallet gikk motsetningen først og fremst mellom fiskeri- og naturverninteresser på den ene siden og industriinteresser og et ønske om lokal næringsutvikling på den andre. Fra 2000-tallet ble imidlertid motstanden mot fortsatt oljeekspansjon i økende grad også knyttet til klima.

Da den første konsesjonsrunden på norsk sokkel ble utlyst i 1965 kunne oljeselskapene søke om blokker fra den sørlige delen av norsk kontinentalsokkel og opp til 60. breddegrad. 60. breddegrad passerer kysten ved Stord. Det var kjent at oljeboring kunne føre til alvorlige ulykker og store utslipp hvis man mistet kontroll og olje og gass strømmet ukontrollert opp i form av en blowout.

Under den første letefasen på 1960-tallet var det imidlertid ingen som aktivt gikk imot oljevirksomheten basert på miljøargumenter. Kanskje ville oljevirksomheten i Nordsjøen som sådan blitt møtt med en betydelig større opposisjon hvis den hadde startet opp noen få år senere, da miljøbevegelsen hadde fått sitt gjennombrudd i Norge. 

De norske embetsmennenes forarbeider til de første konsesjonstildelingene bærer preg av at man var opptatt av å unngå en konflikt med norske fiskeriinteresser. Det ble bedrevet et betydelig fiske i Nordsjøen. Ved siden av frykten for oljesøl var en viss usikkerhet knyttet til hvilke konsekvenser sprengninger i forbindelse med seismiske undersøkelser hadde for fisken. Det første sikkerhetsregelverket for borevirksomheten fra 1967 hadde mange paragrafer som relaterte seg til fare for skader på både fisk og fiskefartøyer.

Når olje og fisk i første omgang ikke ble noen alvorlig konflikt skyldtes det også at borevirksomheten foregikk langt til havs. På det aktuelle tidspunktet hadde Norge en fiskerigrense som strakte seg beskjedne 12 nautiske mil (22 kilometer) ut fra kysten. Den første borevirksomheten foregikk på den andre siden av Norskerenna, mer enn 200 kilometer fra land. Selv om norske båter kunne ligge midt ute i Nordsjøen sammen med båter fra andre land, hadde ikke fisket der samme avgjørende betydning for lokalsamfunn som fiskerier lenger nord.

Nordsjøen ble tidligere avgrenset fra Norskehavet ved 61. breddegrad, det vil si områdene rett vest for Sognefjorden. I norsk oljepolitisk sammenheng strakk man definisjonen av Nordsjøen lenger mot nord, til 62. breddegrad, det vil si områdene rett vest for Måløy og Stadlandet. Allerede før omfanget av Ekofiskfeltet ble kjent, viste spesielt norske selskap en interesse for områder nord for 62. breddegrad. Norsk Hydro la vinteren 1970 frem en plan som gikk ut på å etablere et nasjonalt oljeselskap for å lete etter olje i nordområdene. Kysten utenfor Lofoten ble i den forbindelse pekt ut som et spesielt interessant område.

Men med de mange store funnene som ble gjort i Nordsjøen tidlig på 1970-tallet, var det klart at man ville ha nok utbyggingsprosjekter i lettere tilgjengelige områder lenger sør i mange år fremover. De internasjonale oljeselskapene ønsket flest mulig nye områder, men fortrinnsvis i Nordsjøen, hvor det allerede var gjort funn.

De norske selskapene sto først i køen ved tildeling av lovende «nøkkelblokker». Dermed var presset fra industrien for en forsert åpning i nord redusert. Når spørsmålet om åpning av nye områder nord for 62. breddegrad likevel ble reist allerede mens man ennå bare var i startfasen av de store utbyggingsprosjektene i Nordsjøen, var det distriktspolitiske hensyn fra regjeringens side som lå bak.

Men selv om arbeiderpartiregjeringen fra 1973 tidlig signaliserte at den ønsket å åpne for oljeboring også nord for 62. breddegrad, beveget man seg nå inn i et område hvor både politiske, økonomiske og naturmessige realiteter var annerledes enn i Nordsjøen. Dette var områder hvor fiskeriene spilte en langt viktigere rolle.

Nord for 62. breddegrad fantes det dessuten ingen geologisk skranke tilsvarende Norskerenna. Fra de ytre delene av Nordfjord og videre nordover langs Mørekysten fantes det en kontinentalsokkelhylle som strakte seg fra kysten og flere titalls mil ut i havet. Man kunne rent teoretisk starte boring tett ved kysten. Regjeringens utgangspunkt var da at siden det dreide seg om mer sårbare områder, ville en åpning forutsette særskilte reguleringstiltak. 

For den fremvoksende miljøbevegelsen ble 62. breddegrad en naturlig grense for hvor man mente det var riktig å sette en stopper for oljevirksomhetens videre ekspansjon. Motstanden mot oljevirksomhetens videre ekspansjon mot nord hadde stor støtte både på venstresiden og i sentrumspartiene. Foruten frykt for negative konsekvenser for fiskerier og miljøet, var motstanden mot olje i nord også knyttet til at en slik ekspansjon ville bryte med målsettingen om et moderat oljetempo.

I 1974 var Stortinget blitt enige om en felles målsetning om et moderat oljetempo. Man skulle ikke ta opp reservene for fort. Det var imidlertid uenighet om hvordan man skulle definere et moderat tempo.

Den første stortingsmeldingen som tok for seg oljevirksomhet i nord i sin fulle bredde ble lagt frem av Industridepartementet den 30. april 1976 (St. meld. nr. 91 (1975–76)). På dette tidspunktet var Bjartmar Gjerde industriminister. Meldingen slo fast at virksomheten aldri ville bli «helt risikofri». Den konkluderte like fullt med at «faregraden ligger innenfor et risikonivå som kan aksepteres». Stortingsmeldingen viste til internasjonale statistikker som kunne tyde på at med det antall boringer man nå hadde i Norge ville faren for en blowout være overhengende.

Når man likevel kom til at risikonivået var «akseptabelt», bygde man på en forutsetning om at sikkerhetsreguleringen i Norge var mye strengere enn i andre land. Meldingen avsluttet imidlertid med en forutsetning om at man måtte ha en «akseptabel beredskapsplan» og at nødvendig oljevernutstyr kom på plass før boring nord for 62. breddegrad ble aktuelt.

Denne litt uklare konklusjonen var uttrykk for en intern strid i Arbeiderpartiet. Rett før meldingen ble ferdigbehandlet i Industridepartementet hadde den unge, nyutnevnte miljøvernministeren Gro Harlem Brundtland markert at hun mente oljevernberedskapen var langt fra tilfredsstillende. Hun kunne støtte seg på Erik Lyche som i mars samme år hadde trukket seg fra stillingen som havariinspektør i protest mot den dårlige oljevernberedskapen. Den interne striden i regjeringen ledet til et kompromiss som forskjøv en åpning av områdene til 1978.

Den 22. april 1977 inntraff Bravo-ulykken, en blowout (ukontrollert utblåsning) på Bravo-plattformen på Ekofiskfeltet. Først åtte dager senere ble utblåsningen stanset. Brønnen ble i hovedsak stengt av nordmenn fra drillingselskapet Morco under ledelse av sikkerhetssjefene på Ekofisk, Egil Berle på det ene skiftet og Jerry Dupree på det andre. De fikk bistand av de amerikanske «brønndreperne» Paul «Red» Adair og Asger «Boots» Hansen. Oljeutslippet ble beregnet til rundt 22 500 tonn olje og 12,7 normalkubikkmeter gass. Senere beregninger gjort av Phillips, basert på produksjonshistorien på Ekofisk, anslår at utslippet kan reduseres til 9000 tonn olje.

Med Bravo-utblåsningen ble det politisk vanskelig å åpne områdene nord for 62. breddegrad som planlagt i 1978. I ettertid skulle det vise seg at blowouten på Ekofisk hadde en litt motsetningsfull innvirkning på den videre debatten om oljeboring i nord.

Bravo-utblåsingen representerte et gjennombrudd for Gro Harlem Brundtland som politiker. Hun hadde advart mot det som skulle skje. Hun viste dessuten stor handlekraft og innlevelse overfor et stort internasjonalt pressekorps da ulykken først inntraff. Ulykken viste tydelig at det oljevernutstyret man hadde til disposisjon ikke hadde tilstrekkelig effekt. Det var ikke snakk om å sette i gang ny åpning uten at nytt utstyr var på plass.

På den annen side bidro ulykken til en viss grad til å berolige folk flest. Det var malt et skrekkscenario av hva en blowout ville innebære. Etter en periode med høy sjø var det ikke lenger mulig å spore det store oljeflaket. Det verste mange hadde fryktet hadde skjedd, men uten at det fikk synlige varige konsekvenser. I motsetning til blowouten utenfor Santa Barbara i California i 1969 og flere forlis av tankskip på 1970-tallet fikk man ingen tilgrisede strender eller kystområder. For tilhengerne av oljevirksomhet i nord var det avgjort gunstig at når en blowout først inntraff, var det langt til havs midt ute i Nordsjøen.

I en ny stortingsmelding om boring nord for 62. breddegrad fra den 9. mars 1979 konkluderte regjeringen nok en gang at en samlet vurdering tilsa at en begrenset petroleumsaktivitet i deler av de aktuelle områdene var forsvarlig. Blokkene det var snakk om i første omgang lå på Haltenbanken og Tromsøflaket. Basert på erfaringene fra Bravo-ulykken var man klar over at oljelenser ikke vil ha stor effekt hvis bølgehøyden er på 2,5 meter eller mer når en ulykke inntreffer. Etter ulykken ble imidlertid oljevernberedskapen rustet opp både i form av en omorganisering av virksomheten, og ekstrabevilgninger til nytt utstyr.

Det ble innført flere særskilte sikkerhetstiltak. Under boring på Tromsøflaket skulle det alltid befinne seg en rigg i nærheten slik at man raskt kunne starte boring av en avlastningsbrønn i tilfelle man fikk en blowout. I det samme området skulle boringen kun finne sted i sommerhalvåret. Både for Haltenbanken og Tromsøflaket ble det dessuten vist til at norske selskaper skulle spille en sentral rolle. Etter en periode med mange alvorlige ulykker var tilliten til de utenlandske selskapene liten. Den første boringen nord for 62. breddegrad startet i 1980, tre år etter regjeringens første planer.

I overensstemmelse med de politiske vedtakene flyttet den norske oljevirksomheten fokus gradvis nordover utover 1980-tallet. De fleste nye funnene ble gjort langt til havs ute i Norskehavet, 250 kilometer og mer fra kysten. Dette bidro til å redusere faren for at eventuelle utslipp skulle nå land, og dermed også å dempe konfliktnivået. Allerede i 1982 fant Statoil gass på Snøhvitfeltet i Barentshavet. De fleste boringene i Barentshavet ga imidlertid negative resultater. Fra slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet var det global oppvarming og mulige tiltak for å redusere norske utslipp som fikk størst oppmerksomhet fra miljøbevegelsen.

I 1985 fikk petroleumsloven bestemmelser om konsekvensutredninger før Stortinget kunne vedta å åpne nye områder. De ble gjort gjeldende for Barentshavet selv om leteaktiviteten alt var startet. Barentshavet syd ble utredet i 1985–1988, og i 1989 ble det lagt fram en stortingsmelding som ledet fram til at hele det utredede området bortsett fra Troms II ble åpnet, men med tidsbegrensninger på borevirksomheten. Det ble startet utredninger også av Barentshavet nord, men arbeidet ble stoppet i 1995, antakelig av utenrikspolitiske årsaker. En tilsvarende prosess med å utrede de uåpnede delene av «midtnorsk sokkel» pågikk mellom 1989 og 1993. Behandlingen i Stortinget i 1994 resulterte blant annet til at mesteparten av Nordland VI ble åpnet med en rekke begrensninger, mens Nordland VII (krysslenke: https://snl.no/Nordland_VII ) og de kystnære områdene lenger sør forble stengt. Disse vedtakene er viktige for å skjønne den seinere striden om Lofoten-området. 

Konflikten knyttet til oljevirksomhetens ekspansjon mot nord økte utover 1990-tallet. Det toppet seg under forberedelsene til å bore den andre letebrønnen på Nordland VI, midt under valgkampen i 2001. Saken endte med at boringen ble stoppet av Stoltenberg I-regjeringen (krysslenke til https://snl.no/Regjeringen_Stoltenberg_I ).

Nedstengingen av denne blokka ble et viktig vendepunkt i historien om oljepolitikken i nord. Oljepolitikken kunne ikke lenger begrunnes miljømessig uten at man kunne vise til at man tok hensyn til hele økosystemet og alle fasene av virksomheten. Samtidig presset Statoil på for å få ja til å bygge ut Snøhvit. I plattformen for den nye Bondevik II-regjeringen som overtok etter valget i 2001 (Sem-erklæringen), ble det inngått et kompromiss. Statoil fikk ja til Snøhvit. Samtidig innførte regjeringen en midlertidig stans i all leteboring i Barentshavet mens den arbeidet med en utredning om konsekvensene av helårlig petroleumsvirksomhet. Det skulle også lages en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. Denne type planer skulle etter hvert komme til å bli et overordnet politisk rammeverk over den juridiske sektorforvaltningen for både petroleum og alle andre sektorer som påvirker havet. 

Snøhvitfeltet gikk i stor grad fri uten store protester fra miljøbevegelsen. Det skyldtes at det dreide seg om et gassfelt. Miljøbevegelsen mobiliserte fortsatt imot oljeutvinning fra det samme området, noe som ble et konflikttema etter at oljeselskapet ENI fant Goliatfeltet i år 2000.

Bondevik-regjeringen var under hardt press for at nedstengingen av Barentshavet ikke skulle vare for lenge. Til tross for at den hadde satt i gang utredninger som skulle føre fram til en ny sektorovergripende forvaltningsplan, så valgte de å ikke vente på dette arbeidet før de tok en beslutning. Isteden baserte de seg på en utredning som kun tok for seg helårlig petroleumsvirksomhet. I vedtaket fra desember 2003 ble de tidligere åpnede delene av Barentshavet gjenåpnet med uttak av en kystlinje på 50 kilometer fra kysten av Troms og Finnmark. Det innebar at Lofoten, Vesterålen og Senja fortsatt var stengt for oljeindustrien. Det dreide seg imidlertid ikke om noe varig vern. Spørsmålet skulle tas opp igjen i den første forvaltningsplanen for Barentshavet, som Bondevik-regjeringen hadde satt i gang utredninger for.

Spørsmålet om boring i Lofoten, Vesterålen og Senja forble et uavklart stridstema som fortsetter å være en sentral konflikt i norsk politikk også i årene som fulgte.

Allerede i 1958 vurderte regjeringen og Stortinget om Norge skulle slutte seg til ILO-konvensjonen om urbefolkninger. På det tidspunktet var det enighet om at det var uaktuelt, men i juni 1990 ble Norge det første land i verden som ratifiserte den reforhandlede konvensjonen. Sametinget ble vedtatt etablert av Stortinget i 1987 og i 1988 kom en grunnlovsbestemmelse om samenes rett til å sikre og utvikle sitt språk, kultur og samfunnsliv. I 2006 ble Finnmarkseiendommen – Finnmárkkuopmodat (FeFo) grunneier og rettssubjekt for grunn og naturressurser som tidligere hadde vært statlige. En av oppgavene var å ivareta hensynet til samisk kultur, reindrift og bruk av utmark. Ressursene i havet er viktige for den samiske befolkningen og har vært en del av det tradisjonelt utnyttede ressursgrunnlaget. Spørsmålet om samiske rettigheter til olje- og gassressursene har vært reist i Sametinget. Sametingsrepresentanten Janos Trosten fra Tana mener at olje- og gassressursene på Snøhvitfeltet er samisk eiendom.

I 2005 gikk både SV og Senterpartiet til valg på et program hvor motstand mot oljeboring utenfor Lofoten sto sentralt. SV la spesielt stor vekt på spørsmålet. Arbeiderpartiet på sin side hadde gått til valg på et program hvor åpning av de samme områdene var med. Arbeiderpartiet hadde imidlertid også en betydelig opposisjon som var imot boring. Opposisjonen ble ledet av ungdomsorganisasjonen AUF. Både motstanderne mot boring og tilhengerne hadde betydelig lokal og regional støtte. Blant fiskere var motstanden mot boring spesielt stor. Tilhengerne av boring hadde tilsvarende stor støtte i lokale næringspolitiske kretser.

Meningsmålingene som ble gjennomført i perioden viste jevnt over et betydelig flertall imot boring blant de som tok stilling, både i den norske befolkningen som helhet og lokalt i Nordland. Et klart flertall av ordførerne i regionen arbeidet imidlertid aktivt for åpning.

Stortingsvalget i 2005 ga flertall til en samarbeidsregjering – kalt den rødgrønne regjeringen – bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. De tre partiene hadde sterkt press på seg fra begge sider av striden og måtte legge fram et kompromiss for oljeutvinning. Saken ble en prøve på det nye regjeringssamarbeidet, og også en utfordring fordi det var første gang det skulle lages en forvaltningsplan på tvers av alle marine sektorer. Stoltenberg personlig og de andre partilederne var sterkt involvert i lange og detaljerte forhandlinger om det nye oljeregimet. Løsningen ble å ta utgangspunkt i utredningene av sårbare og verdifulle områder og sette begrensninger på oljevirksomheten der. Det gjaldt Lofoten-Vesterålen, Eggakanten, Bjørnøya, polarfronten, iskantsonen og kystsonen. Det ble imidlertid også bestemt at spørsmålet skulle tas opp igjen i en revidert forvaltningsplan i 2010 basert på ytterligere kunnskapsinnhenting om blant annet petroleumsforekomster, sjøfugl og bunnhabitater.

I valgkampen i 2009 gikk SV fortsatt til valg på vern av Lofoten, Vesterålen og Senja. Den rødgrønne regjeringen ble gjenvalgt, men med svakere valgresultat var SVs posisjon i regjeringen svekket. Senterpartiet, hvor et flertall var imot oljeboring i Lofoten, var også svekket i valget.

Samtidig hadde presset for å få åpnet de aktuelle områdene fra oljeindustriens side blitt styrket. Den norske oljeindustrien slet med et betydelig fall i oljeproduksjonen. Leteresultatene i allerede åpnede områder var dårlige. Mange hadde store forventninger til det aktuelle området. Statoil og Hydro var på dette tidspunktet slått sammen til ett selskap. Norge hadde imidlertid fått en rekke små oljeselskaper som i stor grad var avhengig av å lykkes i nye områder for å vokse og bli større. Flere hadde dessuten opprettet hovedkvarter i Nord-Norge. De drev derfor aktiv lobbyvirksomhet for å få åpnet områdene.

Oljeindustriens argumentasjon for å slippe til i de aktuelle områdene var todelt. Industrien la for det første stor vekt på den distriktspolitiske dimensjonen som hadde motivert Bjartmar Gjerde til å oppmuntre til oljeinvesteringer i nord allerede på 1970-tallet. Det ble vist til at oljevirksomheten ville skape arbeidsplasser i områder som ellers var truet med fraflytting. Dernest ble det lagt stor vekt på at oljevirksomheten nå hadde nådd et sikkerhetsmessig nivå som gjorde alvorlige ulykker med tilhørende store utslipp svært lite sannsynlig. 

Motstanderne av oljeboring la i sin argumentasjon hovedvekt på at konsekvensene ved eventuelle utslipp kunne være svært alvorlige hvis en ulykke først inntraff. De kunne her vise til fagrapporter fra Havforskningsinstituttet som støttet opp om at risikoen for alvorlige skader både på fiskens gyteområder, dyreliv og tilgrising av kysten var høy, og viste til at faren for at et utslipp ville nå kysten var betydelig. 

Det ble lagt vekt på at Lofoten var en av Norges naturperler. Eventuelle utslipp ville ikke bare kunne ha ødeleggende virkning på naturen som sådan. Det ville også kunne svekke områdets verdi som turistdestinasjon.

Motstanden mot oljeboring i Lofoten hadde lenge blitt fremmet av partiorganisasjoner og ulike miljøorganisasjoner. I 2009 ble Folkeaksjonen mot oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja etablert med lokallag rundt om i landet. Tilhengerne av oljeboring organiserte seg i LoVe Petro som ble etablert i 2006. LoVe Petro var en næringslivsorganisasjon bestående av medlemsbedrifter i regionen som siktet seg inn mot oljevirksomheten.

Revisjonen av forvaltningsplanen våren 2010 var åpenbart en vanskelig politisk knute for Arbeiderpartiets ledelse. Med et nederlag i Lofoten-spørsmålet ville det blitt svært tungt for SV å fortsette i regjeringen. Man risikerte at det rødgrønne regjeringsalternativet falt sammen. På den annen side var presset fra sentrale næringspolitiske institusjoner sterkt, også fra LOs ledelse. Prosessen ble komplisert ved at alternativene som sto mot hverandre var gjensidig utelukkende: stenge permanent, eller åpne området for oljevirksomhet. Åpning av Nordland VII og Troms II ville imidlertid kreve konsekvensutredning etter petroleumsloven ettersom disse områdene aldri hadde vært åpnet før. Forvaltningsplanen kunne politisk styre en beslutning om denne prosessen skulle settes i gang. Det ble stor strid om hvorvidt «konsekvensutredning» var en prosess som i praksis ville lede til full åpning, slik motstanderne hevdet, eller om det var mulig å bare delvis åpne eller faktisk si nei etter utredningen.

Den 20. april 2010 inntraff imidlertid en hendelse som gjorde valget langt lettere for regjeringen. I Mexicogolfen ble den BP-innleide riggen Deepwater Horizon rammet av en blowout. Da BP etter 87 dager fikk kontroll over brønnen hadde 4,9 millioner fat lekket ut i havet. Selv om boringen ble drevet under andre fysiske forhold og under et annet reguleringsregime enn hva man hadde på norsk sokkel, var oljeindustriens argument om at en ulykke med store utslipp var svært lite sannsynlig svekket. Ulykken fikk i første omgang regjeringen til å utsette den endelige behandlingen.

Bare få dager før ulykken hadde dessuten resultatene fra Oljedirektoratets seismiske undersøkelser blitt lagt frem. De viste at det var betydelige muligheter for å finne både olje og gass. Ressursanslagene var likevel moderate i forhold til forventningene som var skapt om at de aktuelle områdene skulle bli et nytt ekspansivt senter for norsk oljevirksomhet. Ifølge Oljedirektoratets mest optimistiske anslag kunne området inneholde reserver tilsvarende om lag to prosent av de samlede historiske utvinnbare reservene på norsk sokkel.

Da regjeringen endelig la fram den oppdaterte forvaltningsplanen den 11. mars 2011, bidro både de foregående faglige utredningene og det endrede styrkeforholdet mellom partiene til å forklare de endringene som ble gjort. SV klarte å beholde Lofoten-Vesterålen uåpnet. Men de måtte godta at begrensningene langs kysten ble mindre omfattende, at Eggakanten ble åpnet, at det skulle settes i gang en åpningsprosess for områdene som var blitt norske etter delelinjeavtalen med Russland («Barentshavet sørøst») og at oljesektoren fikk store «forhåndsdefinerte områder» hvor den slapp lettere til. Det ble dessuten slutt på kravet om null fysiske utslipp, som Bondevik-regjeringen hadde innført i 2003; heretter skulle bare skadelige utslipp forhindres, som på resten av sokkelen. Samtidig skulle prosessen med ytterligere «informasjonsinnhenting» fortsette.

I valgkampen i 2013 var frontene på den politiske siden de samme som før. Striden internt i den rødgrønne regjeringen og motstandernes seier skulle vise seg å ha føringer også inn i den første fasen av Erna Solbergs statsministerperiode. Siden Høyre og Fremskrittspartiet ikke hadde flertall alene, kom partiene Venstre og Kristelig Folkeparti i samme vippeposisjon som SV og Senterpartiet hadde hatt i de rødgrønne regjeringene.

Under regjeringsforhandlingene fikk særlig Venstre med støtte fra Kristelig Folkeparti gjennomslag for at det i denne stortingsperioden ikke skulle settes i gang konsekvensutredning etter petroleumsloven for eventuelt å åpne Jan Mayen-området og Lofoten, Vesterålen og Senja. Det skulle heller ikke foregå petroleumsvirksomhet i iskanten.

Partiene som var tilhengere av åpning av områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeboring hadde et klart flertall i Stortinget i hele perioden fra midten av 1990-tallet og frem til valget i 2013. I de tre valgene etter 2005 hadde sågar partiene som var motstandere av boring samlet sett blitt svekket. Dette ble påpekt av tilhengerne av boring. 

Når partiene likevel kunne sette så mye inn på å stoppe oljeindustriens ekspansjon i dette tilfellet, var det dels fordi de kunne bygge på at motstanden i folket som helhet var langt større enn representasjonen på Stortinget. Det dreide seg dessuten om et spørsmål som samlet hele miljøbevegelsen. Regjerningene måtte dermed kalkulere med at en utbygging ville kunne føre til en opprivende konflikt.

Fra høsten 2011 endret dessuten en del av forutsetningene som hadde ført til at oljeindustrien presset hardt på for en avklaring seg. Høsten 2011 ble det gjort flere store oljefunn både i Nordsjøen og Barentshavet. Dermed var ikke områdene ved Lofoten like viktig for oljeindustrien for å opprettholde et høyt aktivitetsnivå.

Man bygde imidlertid på politikken fra den rødgrønne regjeringen ved å legge forutsetningene til rette for en betydelig leteekspansjon både i etablerte områder i Barentshavet og det nye området som grenset opp mot den nyetablerte delelinjen med Russland i øst.

Under Solberg-regjeringen har det oppstått en ny strid om virksomhetens nordlige ekspansjon. Stortingsmeldingen om åpning av Barentshavet sørøst, som Stoltenberg-regjeringen la fram, inneholdt en ny definisjon av iskanten som fravek det som var laget i forvaltningsplanen. Dette skapte uklarhet om hvordan man skulle tolke avtalen om å ikke bore ved iskanten, som alle partiene var enige om. Klimaendringer som førte til at isen flyttet seg lenger nordover kompliserte bildet ytterligere, men ble også en anledning til å finne en løsning. I en stortingsmelding våren 2015, foreslo de å beholde forvaltningsplanens definisjon, men å «flytte» iskanten lenger nordover på grunn av klimaendringene. 

Meldingen utløste heftig debatt om akseptabel risiko og klimadimensjonen i oljepolitikken. Saken endte med at samtlige partier bortsett fra Høyre og FrP sendte meldingen tilbake til regjeringen med begrunnelsen at stortingsmeldingen var laget uten å følge prosedyrene for å lage forvaltningsplaner, med faglige utredninger og offentlige høringer. Likevel kunne Solberg-regjeringen året etter tildele letelisenser i de samme omstridte områdene helt nordøst i Barentshavet.

Forvaltningsplanen for Barentshavet skal oppdateres i 2020. Det er satt i gang faglig arbeid som blant annet skal avklare nærmere spørsmålene om iskanten og polarfronten sin utbredelse og sårbarhet.