Statens helsetilsyn
Statens helsetilsyn
| Statens helsetilsyn | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 |
|||||
|
|
|||||
| Type | Forvaltningsorgan | ||||
| Virkeområde | Norge | ||||
| Etablert | 1809[1] | ||||
| Direktør | Jan Fredrik Andresen[2] | ||||
| Hovedkontor | Calmeyers gt. 1, Oslo | ||||
| Eier | Helse- og omsorgsdepartementet | ||||
| Ansatte | 115 (2013)[3] | ||||
| Nettside | www.helsetilsynet.no | ||||
Statens helsetilsyn er overordnet tilsynsmyndighet for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester i Norge, underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Forkortelse er Htil, engelsk navn Norwegian Board of Health Supervision. På fylkesnivået er Fylkesmannen tilsynsmyndighet på de samme områdene, og underlagt Statens helsetilsyn.
Innhold
Statlig tilsyn med disse tjenestene i Norge er å tilse etterlevelse av nasjonale lover og forskrifter.
Norge har, i forhold til mange andre land, en omfattende lovgivning for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester, som
- stiller krav til hvilke tjenester befolkningen skal tilbys
- stiller krav til kvaliteten av tjenestene
- regulerer virksomheten til helsepersonell med statlig yrkesautorisasjon
- gir brukere av tjenestene rettigheter, blant annet i en egen pasient- og brukerrettighetslov.
Tilsynet gjelder alle lovregulerte tjenester, enten de ytes av de statlig eide helseforetak (med sykehusene), kommunene, private bedrifter eller helsepersonell som driver egen praksis.
Statens helsetilsyn er uavhengig av løpende politisk styring, og prioriterer i stor utstrekning selv hvilke tjenester det skal føres tilsyn med og hvilke temaer tilsynet skal omfatte. Denne prioriteringen skjer blant annet på grunnlag av informasjon om risiko og sårbarhet.
Tilsynsmyndighetene skal medvirke til at
- befolkningens behov for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester ivaretas
- tjenestene drives på en faglig forsvarlig måte
- svikt i tjenesteytingen forebygges
- ressursene brukes på en forsvarlig og effektiv måte[4]
Tilsynets arbeidsmåter
Områdeovervåking
Områdeovervåkning er tilsyn med et overordnet perspektiv, og består i å innhente, systematisere og tolke kunnskap om sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester i et tilsynsperspektiv. Slik kunnskap gir grunnlag for å vurdere behovsdekning og kvalitet.
Planlagt tilsyn med virksomhetene
I tilsynet med de enkelte virksomhetene (kommuner, barneverninstitusjoner, sykehjem, sykehus osv.) brukes systemrevisjoner basert på internasjonalt anerkjent metodikk. Virksomheten granskes gjennom dokumentgjennomgang, intervjuer, befaring og stikkprøver. Rapporten fra tilsynet beskriver de punktene der forholdene ikke er i samsvar med lov eller forskrift, kalt avvik.[5] Tilsynsmyndigheten følger opp avvik overfor eiere og ledelse inntil forholdene er brakt i samsvar med lov eller forskrift.
Hvert år utpeker Statens helsetilsyn to til fire områder for landsomfattende tilsyn, der Fylkesmannen gjør enkelttilsyn etter felles veileder. Hvert av disse landsomfattende tilsynene oppsummeres i egen rapport.[6]
Fylkesmannen i Rogaland fører tilsyn med helseforhold i petroleumsvirksomheten, og samarbeider med Petroleumstilsynet og andre om dette.
Enkeltsaker om svikt i tjenestene
Fylkesmennene får inn informasjon om mulig svikt i tjenestene fra mange kilder (pasienter, pårørende, arbeidsgiver, politiet, massemedia). De ca. 2000 sakene per år undersøkes for å klarlegge om det finnes brudd på lov eller forskrift.
Der det finnes svikt kan Statens helsetilsyn gi reaksjon mot virksomheten i form av pålegg om å rette forholdene, eller reaksjon mot helsepersonell med autorisasjon. Reaksjonen her kan være advarsel, tilbakekall av forskrivningsrett til visse legemidler, eller tilbakekall av autorisasjon. Hvert år trekkes mellom 50 og 100 autorisasjoner tilbake. Flest gjelder sykepleiere og leger. Det er ca. 300.000 helsepersonell med autorisasjon i Norge. De viktigste grunnene til tap av autorisasjon er rusmisbruk, seksuelt misbruk av pasient og annen atferd som er uforenlig med å være helsepersonell.[7]
Meldinger om hendelser som har ført til eller kunne ført til betydelig personskade
Statens helsetilsyn hadde frem til 1 juli 2012 ansvar for Meldesentralen, som samlet meldinger om hendelser i spesialisthelsetjenesten som har ført til eller kunne ha ført til betydelig personskade. Sykehusene og annen spesialisthelsetjeneste har lovbestemt plikt til å melde fra om slike hendelser, fra 1. juli 2012 til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.[8] Statistikk over meldinger finnes i årsrapport fra Meldesentralen som Statens helsetilsyn utgir.[9]
Klager på tjenester og manglende oppfyllelse av rettigheter
Pasient- og brukerrettighetsloven gir befolkningen mange rettigheter i møte med helsetjenesten. Loven omhandler rett til nødvendig helsehjelp, vurdering av legespesialist innen 30 dager, valg av sykehus, innsyn og retting i pasientjournal, medvirkning, informasjon. Det er også bestemmelser om barns særlige rettigheter, samtykke til helsehjelp og om individuell plan for de som trenger flere tjenester. Hvert år er det mellom 500 og 1000 slike klager. Klagene behandles av Fylkesmannen.
Helse- og omsorgtjenesteloven, som fra 1. januar 2012 erstattet sosialtjenesteloven og det meste av kommunehelsetjenesteloven, inneholder kommunenes plikt til å gi befolkningen tjenester, blant annet opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer, praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker, avlastningstiltak og lønn for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid, støttekontakt for personer og familier, plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester, bolig til vanskeligstilte, helsetjenester og omsorgstjenester for øvrig. Klage som gjelder disse tjenestene behandles av Fylkesmannen. Hvert år er det mellom 5000 og 7000 slike klager.[10]
Bruk av funn og erfaringer fra tilsyn
Tilsynsmyndighetene arbeider aktivt for at virksomheter som yter helse- og sosialtjenester skal bruke tilsynsrapportene, vedtakene i enkeltsaker, meldinger om feil og Statens helsetilsyns publikasjoner som kunnskapskilde i sitt arbeid med å utvikle styringssystemer og med forbedringer av tjenestenes kvalitet.
Funn og erfaringer fra tilsyn, øvrig kunnskapsgrunnlag og tilsynsmetoder er offentlig tilgjengelig.
Organisasjonen
Tilsynsmyndighetene er Statens helsetilsyn og Fylkesmannen.
Statens helsetilsyn er overordnet, nasjonal tilsynsmyndighet. Statens helsetilsyn har ca. 115 ansatte i 2013. Jurister og leger er de største profesjonsgruppene og for øvrig er det blant annet barnevernfaglig og sosialfaglig utdannete og annet helsepersonell enn leger. Årsbudsjettet er ca. 105 mill. kr i 2013.[11]
Statens helsetilsyn er organisert med ledelsen (direktør Jan Fredrik Andresen (fra 2012), ass. direktør Jo Kittelsen og (per oktober 2013) fung. ass. direktør Heidi Merete Rudi, kommunikasjonsdirektør Nina Vedholm og juridisk direktør Anders Haugland) og fem avdelinger: avdeling for barnevern og sosiale tjenester, avdeling for kommunale helse- og omsorgstjenester, avdeling for spesialisthelsetjenester, undersøkelsesenheten og administrasjonsavdelingen. Statens helsetilsyn har kontorer i Calmeyers gate nordøst i Oslo sentrum.
Historie
Helsetilsynets historie regnes fra opprettelsen av Det Norske Sundhedskollegiet i 1809. Medicinaldirektørembedet ble opprettet i 1875 og Medicinaldirektoratet i 1891. Helsedirektoratet ble opprettet i 1945 (formalisert først i 1948) og forenet rollene som fagdirektorat og departementsavdeling (sekretariat for statsråden). Dette ga direktoratet en sterk stilling i utviklingen av helsetjenesten.
I 1983 ble Helsedirektoratet utskilt fra departementet. Direktoratet og helsedirektørembetet fikk dermed et snevrere virkeområde. Regjeringen foreslo i 1992 å legge ned Helsedirektoratet og opprette tre kompetansesentre som skulle overta oppgavene. Stortinget fulgte ikke forslaget, men vedtok at Helsedirektoratet skulle omorganiseres og endres til Statens helsetilsyn. Stortinget la særlig vekt på tilsynsoppgavene og arbeidet med rettssikkerhet i helsetjenesten.
Fra 2002 ble direktoratsoppgavene utskilt og lagt til det nye Sosial- og helsedirektoratet. Statens helsetilsyn ble dermed et rent tilsynsorgan. Blant annet ligger regelverksutvikling ikke lenger i tilsynsmyndigheten, i motsetning til de fleste andre tilsyn.
Fylkeslegene ble fra 1. januar 2003 integrert i fylkesmannsembetene, og opptrådte i tilsynssaker som Helsetilsynet i fylket («Helsetilsynet i Finnmark» osv.) frem til 2012. Fra 2012 er Fylkesmannen tilsynsmyndighet for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester, og er direkte underlagt Statens helsetilsyn.
Fra 2009 fikk Statens helsetilsyn tilsyn med medisinsk og annen helsefaglig forskning, etter den nye helseforskningsloven, som trådte i kraft 1. juli 2009.
Fra 2010 er Statens helsetilsyn overordnet tilsynsmyndighet for barnevern,[12] og for tjenester etter lov om sosiale tjenester i Nav. Etter avtale mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet fikk Statens helsetilsyn i tillegg ansvar for tilsyn med helsetjenester til personell i Forsvarets utenlandsoperasjoner.
Informasjon hentet fra:- http://no.wikipedia.org/wiki/Statens_helsetilsyn