Helse for hver krone

Ebola er en sykdom som ikke smitter så lett, og som man egentlig vet en del om hvordan man skal håndtere, men det krever mye kontakt med folk på grasrotplan samt et helsesystem som fungerer.  Sykdommen er utbredt i Sierra Leone - hovedstaden heter Freetown – og Liberia. Dette er ikke tilfeldig.

Sykdommen sprer seg lettere i land som har dårlig statsapparat, dårlig infrastruktur og lite tillit til de som har makten. Disse landene har hatt mange interne konflikter og er blant verdens fattigste. Navnene Liberia og Freetown kommer fra historien til landene, dette var land som ble gitt til frigjorte slaver, og de er altså befolket med en sammensetning som kanskje ikke alltid går helt bra i lag. Landenes tragiske historie – slaveriet og kolonialismen – har vesten noe av ansvaret for.

Vi – altså folk som stort sett bor her i den rike verden - er selvsagt redde for at disse skumle fattigdomssykdommene skal greie å komme seg til oss. Vi synes for så vidt det er tragisk at det rammer så mange ”der nede” også, men hva kan vi gjøre….???  I Europa har man flere såkalte Tropeinstitutter, både i Liverpool, London, Antwerpen og Amsterdam finnes disse. Det var kolonimaktenes folkehelseinstitutter – der man samlet erfaring og ekspertise på å behandle de sykdommene som fulgte med oppdrag i tropene, det vil si i koloniene. Ikke sykdommen til afrikanerne og inderne, men sykdommene til misjonærene og koloniherrene. Malaria, Sovesyke, Gul feber, Kopper: infeksjoner for det meste.

Fra tropemedisin til internasjonal helse

Tropemedisin skiftet navn til internasjonal helse da koloniene falt og verden ble delt inn i rike og fattige land. Helsetjeneste på det internasjonale markedet har dreid seg både om vår egen helsebeskyttelse og helsen til de fattige. Det er faktisk gjort store fremskritt. Vaksiner, myggnett, primærhelsetjeneste, delegering av oppgaver til laveste nivå: sakte ble helsetilstanden bedre og overlevelsen økte.

Nye institusjoner dukket opp i etterkrigsårene, Verdens Helse-organisasjon (WHO) som den mest banebrytende. Den lagde normative retningslinjer for hvordan svært mange sykdommer skal behandles og hvordan land kan bygge opp helsetjenester som når ut til de som trenger det aller mest.

WHO er i de siste tiårene blitt svekket, og andre aktører har kommet på banen. Tusenårsmål ble satt opp. Det globale fondet mot TB, HIV og Malaria ble initiert, vaksineprogrammer som GAVI ble støttet, især av Norge. Disse programmene er mer målrettet, mot enkelte helseproblemer.

Ebolabekjempelse er ikke for amatører

Terminologien har endret seg igjen. Nå heter det Global Helse. Vi har erkjent at verden er blitt mindre. Vi har sett at en andel av de fattige faktisk kommer hit, og bringer med seg et annerledes sykdomspanorama. Vi har fått innvandrermedisin, som f.eks. helsetjenester for papirløse. Global helse skal favne både de som er her, og de som er DER.

Verdensbankens prinsipper om verdi for pengene, og privat-offentlig partnerskapstenking har gjort sitt for at mye av helsediskusjonene får en økonomisk slagside.  I de fattige landene er det uansett beinharde prioriteringer, fordi helsebudsjettene er for små til å dekke behovet, og det er diskusjoner om hvordan man skal få til en slags helsetjenestedekning som når alle for en akseptabel pris både for brukere og for de som betaler.

Tidligere het det ”Something for all, but more for those in need”- nå er det nesten slik at man tenker: ”Something for all, but more for those who can pay”.

Avgjørelser om hva som er gode helseinvesteringer bør være forskningsbasert og kunnskapsbasert. Ebolabekjemping og andre folkehelsetiltak er ikke noe for amatører.

UiO lanserer Senter for global helse

I disse dager lanserer vi et senter for global helse på det medisinske fakultetet på Universitetet i Oslo. Håpet er at vi blir i stand til å fange opp en kritisk masse av forskere og idealister som tar sin del av utfordringene – om hvordan vi kan få bedre folke-helse i de fattige landene, sikre en mer rettferdig fordeling av leger og sykepleiere slik at de er å finne der sykdomsbyrden er størst, få billigere medisiner ut til de som ikke har råd til å betale full pakke, og finne nye behandlinger for de sykdommene som truer med å velte stabiliteten i land som allerede vakler.