Overdrevet frykt for eldrebølgen

Eldrebølgen er på vei, og mange frykter at veksten i offentlig sektor vil true privat næringsliv. Ny forskning antyder imidlertid at eldrebølgen kan være en fordel for privat sektor.

Sigrid Folkestad

redaktør NHH Bulletin

Norges Handelshøyskole

3.7 2010 05:00

Eva Benedicte D. Norman har nylig disputert for doktorgraden ved NHH. Hun ser blant annet på hvilke konsekvenser økningen i andel sysselsatte i offentlig sektor får for industriutvikling og næringsklynger.

Norman mener næringslivet må se mulighetene som ligger i de endringene i arbeidsstyrken som er på vei.

– Generelt kan jeg si at næringslivet kanskje ikke trenger å frykte veksten i offentlig sektor så mye som de gjør.

Svekke industrien?

– Det hevdes ofte at den kommende eldrebølgen vil svekke industriens konkurranseevne blant annet fordi tilgangen til arbeidskraft for privat industri vil synke dramatisk, ettersom offentlig sysselsetting øker, sier Norman.

Beregninger viser at sysselsettingen innen offentlig pleie og omsorg vil mer enn dobles mellom 2020 og 2060 på grunn av den kraftige økningen i antall eldre personer.

Mens andelen eldre vokser kraftig, og fører til større behov for ansatte i den offentlige omsorgssektoren, krymper den norske arbeidsstokken.

I løpet av de siste ti årene har antall yrkesaktive per pensjonist økt. Nå er det snart slutt på de gode tidene, for i år blir kullet fra 1943 pensjonert, og det er et stort kull. I løpet av 2010 vil vi få en betydelig reduksjon i antall yrkesaktive per pensjonist, en utvikling som bare vil akselerere de neste tiårene.

Lavt utdannede til offentlig sektor

– Vi får en økt andel av personer med lav utdannelse blant arbeidsstyrken som jobber i offentlig sektor.

– Når eldrebølgen slår inn for fullt trengs det flere folk innen pleie- og omsorgsyrkene, men ikke nødvendigvis personer med høy spesialkompetanse som leger, spesialsykepleiere og liknende.

– Konsekvensene blir at det offentlige trekker ut lavt utdannet arbeidskraft, mens privat sektor vil beholde en relativt stor andel høyt utdannede arbeidstakere.

Privat sektor vil altså beholde en relativt stor andel høyt utdannede arbeidstakere, og dermed få økt produktivitet som følge av endringen i arbeidstilbudet de står overfor.

Dermed trenger ikke private næringslivsaktører innen kunnskapsintensiv industri å være så redde for sysselsetting og produktivitet i privat sektor, mener Norman. Snarere tvert imot.

Styrke for næringslivet

– Vi får en omstrukturering i privat sektor. En større kunnskapsindustri vil vokse på bekostning av annen industri, og produktiviteten vil øke fordi det ofte er såkalte eksterne skalafordeler innen kunnskapskrevende industri.

Disse gir opphav til klyngegevinster – produktiviteten øker med størrelsen på sektoren og produksjonsvolumet. På denne måten vil en større kunnskapsintensiv industri føre til økt produktivitet i økonomien som helhet, påpeker Norman.

– Vil eldrebølgen dermed kunne være en fordel for privat sektor?

– Kanskje. Og den type politikk som går ut at å etablere kunnskapsintensive offentlige arbeidsplasser med det formål å tiltrekke seg kunnskapsintensiv privat industri, er forfeilet politikk - da vil det motsatte skje.

– Offentlig sektor vil trekke til seg en relativ stor andel høyt utdannet arbeidskraft, mens de lavt utdannede vil bli værende i privat næringsliv. Da får vi en omstrukturering i privat næringsliv i motsatt retning.

– Så tankegangen om å bruke det offentlige til å stimulere det private virker ikke på denne måten?

– Nei, kanskje tvert imot, kommenterer hun.

– Det er også forklaringen på hvorfor etablering av statlige tilsyn ikke nødvendigvis vil styrke næringslivet i regionen?

– De er veldig kunnskapsintensive. En trodde kanskje at nettopp dette ville styrke etablering av kunnskapsintensive private arbeidsplasser. Jeg sier at det kanskje virker mot sin hensikt.

Race mot bunnen

En annen del av avhandlingen har Norman skrevet sammen med sin far, professor Victor D. Norman.

Der ser de på sammenhenger mellom klynger, skattekonkurranse og det lokale offentlige tjenestetilbudet.

Her stiller forskerne spørsmål ved avveiningene bak spørsmålet om hvorvidt fritt lokalt skattøre vil føre til et såkalt «race to the bottom» med tanke på skattenivåer. Skattøre er den skatteprosenten som den kommunale inntektsskatten beregnes etter.

– Det er ikke opplagt hva fritt skatteøre fører til. Mange har hevdet at det vil føre til skattekonkurranse mellom kommunene, fordi de underbyr hverandre, sier Eva Benedicte D. Norman.

– Er det snakk om land, har man sett for seg at de setter lavere skattesatser for å tiltrekke seg flere innbyggere og mer næringsvirksomhet.

Eva Benedicte D. Norman har nylig disputert ved NHH. Foto: Hallvard Lyssand.

Dette ville kunne føre til en konkurranse om laveste skatt, og dermed får du et kappløp mot bunnen, der skattenivåene til slutt blir svært lave over alt. Som konsekvens får du også et lavt nivå på det lokale offentlige tjenestetilbudet.

Norman viser imidlertid at det nødvendigvis ikke er tilfelle.

Det kommer for det første an på hvor mobile innbyggerne og bedriftene er, og for det andre, hvilke avveininger de gjør mellom betaling av skatt og det de får igjen av offentlig tjenester. Denne avveiningen har ikke vær så mye påpaktet i litteraturen, sier Norman.

Skattevillige

– En har sett på skattedelen, men en får jo noe igjen når en betaler skatt, sier forskeren.

– I Norge er synet på velferdsstaten grunnfestet. Er de fleste villige til å betale skatt fordi de ser at de får noe igjen?

– Ja, og i tillegg er mobiliteten liten. Tilsvarende gjelder i Europa generelt; språkbarrierer gjør at en ikke flytter så lett. Det kan være litt av en overgang å flytte fra Norge til Hellas eller et av de tidligere østblokklandene.

– Dette i motsetning til i USA. En trenger ikke tenke på språk, og kulturelt sett er det ikke så stor forskjell mellom statene. Jeg viser at i at man i et europeisk case ikke vil få et race mot bunnen, men at man i et amerikansk case vil få det, avslutter Norman.

Referanse:

Eva Benedicte D. Norman, «Essays on agglomerations and economic policy».