Familie og samliv

I nesten alle samfunn i verden er familien en viktig ramme rundt menneskenes liv. Omsorg og kjærlighet er grunnleggende behov som mennesker har, og som vi trenger for å fungere godt senere i livet. Disse behovene blir som oftest dekket gjennom familien. Familie oppleves av mange som noe selvfølgelig, noe som det er vanskelig å forestille seg annerledes. Men hvordan er den vanlige norske familien i dag?

Hvor viktig er det i en familie alltid å spise måltider sammen? Er det noe du vil legge vekt på når du blir forelder? (Scanpix)

Storfamilie og kjernefamilie

I det gamle bondesamfunnet var storfamilien den vanligste familieformen. Flere generasjoner levde sammen, og familien fylte mange funksjoner i et menneskes liv. Det var der de arbeidet, der barna ble sosialisert slik at de fikk den kunnskapen og oppdragelsen som var nødvendig, og der de fikk trygghet og omsorg. Familien var en produksjonsbedrift. Alle arbeidet på gården. De hadde ku og gris, dyrket poteter og grønnsaker, og mor sydde og vevde. Far jobbet i tillegg kanskje på et sagbruk eller som fisker. Barna måtte også hjelpe til fra de var små.

Tidlig på 1900-tallet ble Norge industrialisert. Folk flyttet fra landsbygda til byene, og det var ikke lenger behov for en stor familie. Familiene fikk færre barn, og far ble i større grad eneforsørger i familien. Barna som tidligere var til økonomisk hjelp, ble nå mer fanget opp av skolen. Mens familiene hadde fire eller fem barn rundt 1900, var tallet redusert til 2,5 barn i gjennomsnitt i 1930-årene. I dag er det gjennomsnittlig ca. 1,9 barn per familie. I den vestlige verden, inkludert Norge, ble kjernefamilien den vanligste familieformen. En kjernefamilie er mor og far med ett eller flere felles barn.

Funksjonstapping

1950- og 1960-årene blir ofte omtalt som husmorfamiliens glanstid. Menn og kvinner fylte da ulike funksjoner i familien. Mor var hjemme med barna, far var forsørger og var ute i yrkeslivet. Men utover i 1970-årene ble det igjen vanlig at begge foreldrene arbeidet utenfor hjemmet, og i dag foregår mye av sosialiseringen andre steder: på skolen og gjennom fritidsaktiviteter og massemediene. Familien tappes for oppgaver til staten og det offentlige, for eksempel gjennom barnehager. Utbyggingen av velferdsstaten har på mange måter gjort sitt til at familien har opplevd en funksjonstapping. Mye av omsorgen er flyttet ut av familien og over til det offentlige. Kvinner må ikke lenger være hjemme for å ta seg av barn eller gamle foreldre. Skolefritidsordningen, SFO, er et tilbud som strekker seg ut over vanlig skoletid.

Kontantstøtte, som for øvrig er omdiskutert, er ment å skulle gjøre det lettere for foreldre å være hjemmeværende når barna er små.

Noen trekk ved den moderne familien

Familiemedlemmenes mange aktiviteter, foreldre som arbeider, og en stresset hverdag har blant annet ført til at familier sjeldnere spiser middag sammen. Mye av det limet som skulle ha holdt familien sammen, er nok blitt svakere. Noen er bekymret for denne utviklingen og mener at familien er i ferd med å svekkes. Ikke minst er en opptatt av det store antallet skilsmisser.

Et samliv i dag er blitt mindre stabilt, og mange bytter partnere oftere enn det folk gjorde bare for noen tiår siden. I moderne samliv bor partnerne sammen i en periode for å teste ut om de passer sammen, og par som får barn i trettiårsalderen, har ofte bodd sammen i flere år. Både menn og kvinner gifter seg senere enn før. I dag er gjennomsnittlig giftealder for kvinner 30,8 år og 33,7 år for menn. Men det er viktig å understreke at ekteskap fortsatt er en viktig ramme for svært mange menneskers samliv og familie. Mange gifter seg flere ganger. Dette kaller vi seriemonogami.

En samfunnsforsker har kalt dagens ekteskap «en kjærlighetsallianse mellom to likeverdige partnere». Og det kan være en utfordring i dag å oppfylle de sterke forventningene til at forholdet skal være givende og meningsfullt for begge parter. Mens mor tidligere var hjemme, er begge foreldre i dag ofte yrkesaktive. Kvinnen er ikke økonomisk avhengig av mannen på samme måte som for eksempel i husmorfamilien. I mange land i Europa, derimot, står fortsatt storfamilien sterkt. I de nordiske landene har staten overtatt mye av ansvaret for de gamle. På det området skiller vi oss ut fra mange andre land.

Men fortsatt er familien viktig. Det er i familien en opplever nærhet og omsorg, og det er der barna får dekket behov for trygghet.

Innvandring fra andre kulturer enn de nordeuropeiske skaper også et mye større mangfold i det norske familiemønsteret, både med hensyn til familiestørrelse og hvordan forholdet er mellom ektefeller og mellom foreldre og barn. I mange kulturer betyr slekt og familiebånd mer enn i den norske kulturen.

Samlivsformer

Moderne familieliv er kjennetegnet ved å være sammensatt. Variasjonene i samlivsformer er mye større enn i 1950- og 1960-årene. Vi har homofile partnerskap,  eksteskap mellom homofile, samboerskap og ekteskap.

Andelen barn som bor sammen med gifte foreldre, har gått ned de siste 20–30 årene. Likevel bodde et klart flertall av barna, 75 prosent, sammen med begge foreldrene i 2007.  Å bo sammen uten å være gift, «å leve i synd», var lenge ulovlig og ble først tillatt i 1970-årene. For dem som er under 30 år, er det vanligere å være samboer enn å være gift. Mange samboere har ingen avtale ved samlivsbrudd, og dette kan gjøre det ekstra vanskelig å fordele eiendeler. Det kan være lurt å inngå en samboeravtale og opprette testamente i tilfelle brudd eller ved at en dør. Homofile har nå mulighet til å inngå ekteskap på lik linje med heterofile par. Arrangerte ekteskap og også tvangsekteskap var vanlig i Norge før, men skjer i dag mest blant familier med ikke-vestlig bakgrunn. Tvangsekteskap og flerkoneri strider mot norske verdier og delvis også mot norske lover.

Samlivsbrudd

I 2007 ble det inngått 23 500 ekteskap, og 10 300 ekteskap ble oppløst. Skilsmissetallene har nesten doblet seg de siste 30 årene. Nesten 60 000 barn under 18 år har de siste fem årene opplevd skilsmisser mellom foreldrene. Samlivsbrudd er vanlig både blant gifte og samboende. Samboerskap oppløses likevel langt oftere. Det er blitt vanligere at begge foreldrene beholder felles foreldreansvar når de skiller seg. Etter at foreldrene har flyttet fra hverandre, blir de fleste barn boende hos moren. Bare få bor hos faren.

Det finnes mye forskning på årsaker til skilsmisser. Pengeproblemer eller at det stilles større krav til partneren, blir ofte nevnt som vanlige årsaker. Men det er også riktig å si at et samlivsbrudd eller en skilsmisse ikke er den samme katastrofen som det var for bare noen tiår siden.

Hentet fra:- http://radardigital.cappelendamm.no/c479632/sammendrag/vis.html?tid=482359