I Norge fantes det en rekke små byer. De vokste sterkt, selv om bare hovedstaden Christiania (Oslo) kan kalles storby i 1870-årene. Imidlertid vokste hele befolkningen sterkt i disse årene. Byene vokste raskere enn bygdebefolkningen fram til 1860-årene, men begge vokste.

Tre sider ved bosettingen var typisk for Norge på 1800-tallet:

• Bebyggelsen på landet var preget av enkeltgårder, ikke landsbyer, som var vanlig ellers i Europa.
• Byene var relativt små og fantes nesten bare langs kysten.
• Det fant sted en sterk urbanisering (bydannelse). Sammenlignet med andre europeiske land var Norge middels urbanisert.

Bebyggelsen på landet

De aller fleste nordmenn på 1800-tallet bodde på bygdene, omtrent 87 prosent i 1830 og 76 prosent i 1875.

I det aller meste av Europa var jordbruksbebyggelsen samlet i landsbyer, ofte med en adelsmann som overherre. I Norge bodde norske bønder på enkeltgårder eller på tun eller i klynger med to eller flere gårdsbruk.

Der flere gårder var samlet, delte gårdbrukerne jordstykkene i flere deler, såkalt teigblanding. Over tid hadde derfor hver enkelt gård fått mindre sammenhengende eiendom enn det som ville vært mest effektivt. Lover om utskiftning fra 1821 og 1857 gjorde at jordeiendommene kunne samles i større enheter igjen. Da ble gårdsbygningene ofte flyttet samtidig, slik at de lå gunstig til på de nye eiendommene – og dermed mer spredt.

Til gårdsbrukene de fleste steder i landet hørte husmannsplasser, gjerne plassert i utkanten av gårdbrukernes eiendom. Disse ble etter hvert forlatt eller omgjort til selvstendige småbruk i annen halvdel av århundret.

Selveiende bønder

Årsaken til den spredte norske gårdsbebyggelsen var at norske bønder, til forskjell fra mange andre land, stort sett eide jorden de drev. Adelen hadde vært fåtallig også før 1800-tallet og ble helt fjernet i 1821.

Noen godseiere fantes, ikke minst staten gjennom det tidligere kirkegodset. Bøndene her var gjerne leilendinger eller husmenn. De fleste leilendingene fikk kjøpt gårdsbruket sitt på 1800-tallet.

Langs kysten var det en del fiskevær, som var det nærmeste man kom til landsbyer. Mot slutten av århundret utviklet flere av dem seg til små bylignende samfunn.

Bymønstret

Staten hadde to merkelapper for byene på 1800-tallet: kjøpsteder og ladesteder. Kjøpstedene hadde flere rettigheter enn ladestedene, som hørte inn under kjøpstedene. I 1800 fantes det i alt 34 steder med offisiell status som by i Norge, derav var 21 kjøpsteder. Alle lå ved kysten.

Den norske staten så behovet, ikke minst økonomisk, for flere byer på flere typer steder. Derfor utstedte staten rundt midten av århundret en mengde nye byrettigheter.

I 1830 var tallet på byer 39, i 1870 60. Den første innlandsbyen som fikk byrettigheter, var Kongsberg (1802), og rundt midten av århundret fulgte Lillehammer, Hamar, Hønefoss, Kongsvinger og Gjøvik.

Grunnen til at norske byer så ensidig lå ved kysten var deres rolle som utførselsbyer, først og fremst av trelast, fisk og metaller som jern og kopper, senere av industrivarer. De fungerte også som innførselsbyer, ikke minst av tekstiler og matvarer som ikke ble produsert i landet.

Små og tette

Byene var små. Bergen var størst fram til slutten av 1830-årene, men hadde da ikke mer enn rundt 20 000 innbyggere. De minste byene hadde et folketall på bare noen få hundre.

Christiania ble etter hvert den eneste europeiske storbyen og passerte 100 000 innbyggere i 1870-årene.

Noen byer på 1800-tallet hadde, eller fikk, et ryddig rektangulært rutemønster i sentrale deler, som Christiania og Kristiansand, men i de fleste byene lå bebyggelsen tett og uryddig, preget av det varierende landskapet.

Urbaniseringen

En voldsom byvekst preget hele 1800-tallet, ikke minst annen halvdel av århundret. Andelen nordmenn som bodde i byer og andre tettbygde steder, ble nesten tredoblet mellom 1830 og 1870.

Andelen folk i tettbygde strøk økte fra 13 prosent i 1830 til 24 prosent i 1875. Også antallet tettsteder utenom de formelle byene økte, fra 36 i 1845 til 151 i 1900.

Ved utgangen av 1800-tallet hadde Kristiania 250 000 innbyggere, Bergen 79 000, Trondheim 39 000, Stavanger 32 000 og industribyen Fredrikstad 30 000, alle med forsteder.

Bak denne urbaniseringen lå en sterk vekst i økonomi og kommunikasjoner. Vi kan peke på fire faktorer:

• Den sterke veksten i økonomien gjennom utenrikshandel og skipsfart
• Industrialiseringen fra 1840-årene, som fikk fart på veksten i de eksisterende byene og skapte nye byer og tettsteder
• Overgangen til pengeøkonomi og økende velstand på bygdene som gjorde stadig flere byer til viktige sentrum for omlandet
• Kommunikasjonsutbyggingen, som bandt sammen byene, byene med omlandet og Norge med utlandet, og som skapte egne tettsteder, som stasjonsbyene

informasjon fra:-  https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/hus-og-hjem/1403-byvekst-og-bygdemiljo.html