Videre konstaterer FNs klimapanel at rike land må redusere sine utslipp med mellom 25 og 40 prosent innen 2020 (i forhold til 1990) for at global oppvarming skal begrenses til 2 grader. Det betyr at norske utslipp må reduseres til mellom 30 og 37,5 millioner tonn innen 2020.
Vi kan ikke fortsette som nå. Vår klimapolitikk er ikke vellykket. Vi skal hindre global oppvarming. Det dreier seg om internasjonal solidaritet og solidaritet med kommende generasjoner. Regjeringen må få fortgang i sin klimapolitikk. De må gå fra ord til handling.
Myndighetene må derfor slutte å gi enorm økonomisk støtte til fossil energi på bekostning av støtte til forskning, videreutvikling og drift av fornybare energikilder og miljøvennlige arbeidsplasser. Og her må LO kjenne sin besøkelsestid. Skal Arbeiderpartiet endre sin miljøpolitikk, er de helt avhengig av å ha med LO på laget. LO har alltid tatt samfunnsansvar. I 1934 skrev Arne Paasche Aasen arbeidersangen Vi bygger landet: ”Vi er de tusener som bygger landet. Det ble oss kjært i dagens strid. Vi bar det fremad i savn og armod, nu bygger vi den nye tid”.
LO må i politikk og i praktisk handling vise at de tar på miljøspørsmålet på alvor. Det er fortsatt en konflikt mellom tradisjonell industri og miljøhensyn. Det er fortsatt slik at de bedrifter som tar miljø på alvor, kommer dårligere ut konkurransemessig enn de som ikke tar miljøhensyn. Til nå har det vært en tendens til at etablering og videre drift av forurensende arbeidsplasser går på bekostning av langsiktige miljøhensyn. Til nå har det virket som om LO har prioritert arbeidsplasser foran miljø. Til nå har verken fagbevegelsen eller politiske partier vervet medlemmer på miljøsaken. SV er et lite parti.
I LO Aktuelt 14-2012 kan vi lese at tre forbundsledere i LO: Jan Davidsen (Fagforbundet), Hans Felix, (EL & IT Forbundet), John Leirvaag (NTL) og leder i LO i Oslo, Roy Pedersen, krever at klima- og miljøkampen må settes inn i et bredt politisk perspektiv. De krever også en global fordelingspolitikk og at Norge må kutte i eget forbruk. I Adresseavisen kunne vi i august lese at Leif Sande, leder for LO-forbundet Industri og Energi, tar til orde for at aktivitetsnivået på norsk sokkel må dempes. Han mener at økt aktivitet kan gå ut over sikkerheten: det fører til at distrikts-Norge blir totalt avhengig av en næring. Det bygges et samfunn som er totalt avhengig av oljeprisen. Det kommer vi til å få inn over oss en dag. Ola Borten Moe burde fremstå som en samfunnsbygger istedenfor en lakei for den råvareeksporterende oljeindustrien.”
De nasjonale utslippene må reduseres – vi må alle bidra. Det er ikke nok med kildesortering. Litt ”kjærlig” tvang og skatteendringer må til, hvis vi skal forandre våre levevaner. Vår klode skal overleveres til kommende generasjoner i en tilstand vi kan være bekjent. Vi kan alle bidra, og vi vil bidra. Anders Folkestad i Unio har tatt til orde for grønne skatter. Det har vi råd til. Tenketanken Progressiv tar til orde for en ny klimalov fordi klima har blitt avpolitisert og politikken som finnes er ukoordinert; strandet mellom moralske formaninger om at folk skal endre livsstil uten å få noe igjen for det og en teknologioptimisme som lover kvantesprang i grønn teknologi. Vi må alle begynne å snakke om fordelene med klimatiltak.
Vi trenger et nytt Solidaritetsalternativ
Da partene i arbeidslivet ble enige om å innføre Solidaritetsalternativet som et virkemiddel i lønnspolitikken, var det fordi de erkjente at de politiske myndighetene ikke kunne løse problemene på arbeidsmarkedet alene. Myndighetene (regjeringen) kan heller ikke løse miljøutfordringene alene. Først når partene i arbeidslivet, med LO i spissen, erkjenner dette, først da tar LO miljøutfordringene på alvor. Det kalles kollektiv fornuft.
Informasjon fra:- https://radikalportal.no/2013/01/22/arbeidsplasser-kan-ikke-alltid-ga-foran-miljo/