Norske dialekter

Norske dialekter viser til noen, men ikke alle, skandinaviske talemål som brukes i Norge. I hovedsak kan de norske dialektene deles i to språklige hovedgrupper, østnorsk og vestnorsk, basert på jamvektsregelen. Disse hovedgruppene deles vanligvis videre inn i fire undergrupper: nordnorsk, trøndersk, vestlandsk og østlandsk. Av og til blir også innlandsmål regnet som en femte gruppe.

Dialektene er stort sett innbyrdes forståelige, men har allikevel betydelige forskjeller seg imellom når det gjelder uttale, grammatikk, syntaks og ordforråd. I tillegg til de norske dialektene finner man talemåte i Norge som er sosiolekter og standardspråk, og fremst blant disse er standard østnorsk, som ikke er en norsk dialekt i lingvistisk forstand.

Hovedinndeling

Kartet viser de fire hovedgruppene av norske dialekter: nordnorsk i gult, trøndersk i mørkeblått, vestlandsk i oransje og østlandsk i lyseblått.
Tegner: Commons-bruker Pajast

I første omgang kan man skille mellom de to hoveddialektområdene østnorsk og vestnorsk. Østnorsk er de dialektene der jamvektsloven har virket, det vil si østlandsk og trøndersk. Begge disse målområdene har kløyvd infinitiv. Østlandsk har -e i infinitiv av overvektsord og -a av jamvektsord, mens trøndersk har apokope av overvektsord og -a av jamvektsord.

Vestnorsk kan på sin side deles i vestlandsk og nordnorsk. Vestlandske dialekter har enten -a eller -e i infinitiv, men aldri kløyvd infinitiv. Nordnorsk har stort sett apokope, det vil si ingen ending i infinitiv. Noen dialekter på Helgeland har klare østnorske trekk som kløyvd infinitiv (ranværing) og tjukk l.

Østlandsk

I de ytre delene av Østlandet blir det talt vikværsk og på flatbygdene lenger nord opplandsk eller midtøstlandsk. I disse dialektene er -a vanligst (for eksempel bygda og husa). I fjellbygdene i Vest-Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen er -e/i brukt (for eksempel bygdė og husė); såkalt midtlandsk. Omtrent det skillet finner man mellom det personlige pronomen i første. person: je(i) på flatbygdene, og e(g) i fjellbygdene. Den østlandske dialekten i Oslo, Oslodialekt, og dialektene i områdene rundt Oslo, er nesten utdøde eller i sterk tilbakegang, da standard østnorsk brer om seg.

Vestlandsk

De vestlandske dialektene viser større variasjon når det gjelder den bestemte artikkelen. På Sør-Vestlandet finner man -o/å, (for eksempel bygdå og huså), lenger nord finner man -i (Indre Sogn), og enda lengre nord finner man -a. Bergen bymål skiller seg ut ved at det ikke skiller mellom hankjønn og hokjønn. Over hele det vestlandske målområdet dominerer formen e(g) som personlig pronomen, men jærsk har æg, sunnmørsk har ej, med unntak av ålesundsk (é), og romsdalsk har i for 'eg'. Langs kysten fra Sørlandet til Stavanger finner man konsonantane: b, d og g for p, t og k mellom vokaler eller i slutten av ord, (t.d. bog og håb for bok og håp). De siste hundre åra har såkalt skarre-r spredd seg fra Bergen, Stavanger og Ullensvang til store deler av den sørlige delen av Vestlandet.

Trøndersk

Trønderske dialekter (som også omfatter Nordmøre, Bindalen på Helgeland og Frostviken lengst nordvest i Jämtland) har stort sett -a som bestemt artikkel av hokjønn entall og intetkjønn flertall.

De bredeste «underdialektene» av trøndersk sies å være i regionen Innherred; og da først og fremst på Verdal og på Skogn. Der bærer det dagligdagse målet preg av både svensk, norrønt og islandsk.^{[trenger referanse]} Hvorfor det er slik er ikke godt å si, men det kan ha sammenheng med at det hovedsakelig var mennesker fra Trøndelag og Vestlandet som bosatte Island.^{[trenger referanse]} Hvorfor det nettopp er på Innherred at man finner det mest konservative målet kan være fordi at samfunnet der lenge har vært sterkt ruralt/isolert.

Nordnorsk

Nordnorske dialekter har stort sett -a som bestemt artikkel i entall av sterke og svake hokjønnsord, men -o/å forekommer også i svake hokjønnsord på Helgeland og i Salten. Ulike varianter av e(g) er brukt i begge disse områdene.

Andre målmerker

Noen målmerker går på tvers av denne inndelingen. Det gjelder framfor alt palatalisering. Palatalisering er utbredt over det nordlige Østlandet (Oppland og Hedmark), det nordlige Vestlandet (Nordfjord og Møre og Romsdal), Trøndelag og Nord-Norge (unntatt Øst-Finnmark).

Relativt mange dialekter kan oppvise mange rester av grammatiske kategorier som er gått ut av skriftspråket, for eksempel kasusbøying av substantiv og numerus- og modusbøying av verb.

Det kan også argumenteres for at alle de fastlandsnordiske språkene (norsk, dansk og svensk) er ett språk. Det sterkeste argumentet for dette er at det ikke er noen skarpe grenser mellom dem. Dialektene langs de politiske grensene går gradvis over i hverandre og hele det nordiske språkområdet med unntak av samiske språk, kvensk, meänkieli og finsk er ett dialektkontinuum.

Standard østnorsk

Standard østnorsk er et dansk-norsk språk som blir talt av en stor og voksende minoritet i Norge, særlig den urbane middel- og overklassen på Østlandet. Språkhistorisk sett er det ikke en norsk dialekt, men et koinéspråk og en sosiolekt. Det er så å si sammenfallende med leseuttale av bokmål.

Hentet fra:-  http://no.wikipedia.org/wiki/Norske_dialekter