Hansaforbundet, hansaen eller hansa er en betegnelse på forskjellige sammenslutninger av kjøpmenn, kjent allerede fra middelalderen. Fra begynnelsen av 1100-tallet forekommer ordet i dokumenter fra England, Flandern og tyske handelsbyer. På den tiden hadde kjøpmenn fra St. Omer og Köln hver sin «Hanse» i London; og i 1266 fikk Hamburg, i 1267 Lübeck, av den engelske konge rett til å danne egen hansa like fritt som Köln.

Kjøpmenn fra 15 flanderske byer hadde også en felles organisasjon i London; den såkalte flanderske hansa.

Den tyske hansa utviklet seg fra slutten av 1100-tallet. Kjøpmenn fra westfalske byer søkte til Visby på Gotland, ettersom byen var på veien til Novgorod hvor det var et tysk faktori.

Kjøpmenn fra hele Tyskland deltok også i Skåne-fiskeriene. De tyske kjøpmenn i Visby dannet en sammenslutning, en «Hansa», med medlemmer fra mer enn 30 byer, fra Köln og Utrecht til Reval.

I Brugge oppstod en tilsvarende sammenslutning, som greven av Flandern i 1252 skjenket særlige privilegier med gyldighet for «det romerske rikes kjøpmenn». Det var tre dominerende grupperinger blant disse: kjøpmennene fra de westfalske byer, fra Lübeck og medlemmene av hansaen i Visby.

I 1282 smeltet Kölns, Lübecks og Hamburgs hansa i London sammen til en felles organisasjon for alle tyske kjøpmenn. Dette fellesskap i utenlandske organisasjoner og de store privilegier som snart ble knyttet til dem, skapte en forutsetning for at også hjembyene selv trådte i innbyrdes forbindelse. Det måtte lages forhåndsavtaler om felles opptreden under kampen for felles privilegier, og om den beste ordning av forholdene i de felles organisasjonene i utlandet.

Lübeck ble fra ca. 1300 den ledende byen innen Hansaen. Byens geografiske beliggenhet ved landtungen ved Holstein, som den øst–vestgående varetransport måtte passere i en tid da sjøveis trafikk rundt Jylland ennå var for farlig, gjorde den til et naturlig knutepunkt. I tillegg hadde Lübeck herredømmet over saltkildene i Lüneburg, som leverte det nødvendige råstoff til sildefisket i Øresund.

Hovedsetet ble derfor flyttet fra Visby til Lübeck. Den eldre sammenslutningen mellom kjøpmenn ble dermed avløst av et byforbund.

Stadig oftere møttes delegerte fra ulike byer til felles rådslagning. De beslutninger som ble fattet, ble omhyggelig opptegnet i recesser, og gradvis oppstod det tyske hansaforbund, den tyske hansa, uten at et bestemt år eller en særlig traktat dannet utgangspunkt. Man kan si at forbundet var fullbyrdet da ca. 70 byer på et møte i Köln i 1367 sluttet en «konføderasjon» til kamp mot kong Valdemar Atterdag av Danmark og Håkon 6 av Norge.

Hansaforbundet var sterkest fra ca. 1300 til midten av 1400-tallet; etter den tid begynte samholdet å slå sprekker. Lübeck var i hele denne epoken den ledende byen. Lübecks førerstilling var imidlertid ikke formelt fastslått, og heller ikke ubestridt. De utenlandske organisasjonene, som nå kaltes kontorer, i Novgorod, Bergen, London og Brugge ble underordnet forbundet.

Som tvangsmiddel overfor gjenstridige ble det av og til benyttet utelukkelse (Verhansung). Til dekning av forbundets utgifter ble det oppkrevd en pundtoll.

I 1494 lukket russerne Novgorod-kontoret, Skåne-fiskeriene tapte sin betydning, og i 1530-årene opphørte de tyske faktorier i Oslo og Tønsberg. Handelen på Østlandet gled over til nederlenderne og danskene.

Rundt 1560 ble de tyske kjøpmenn og håndverkere i Bergen innordnet i det norske borgersamfunn, og selv om det hanseatiske kontor fortsatte å eksistere, var dets overmakt nå knekket; de norske borgere i Bergen vant i stadig stigende utstrekning inngang i handelen med Nord-Norge.

Kontoret i Brugge ble i 1545 flyttet til Antwerpen, men denne byens handel ble helt lammet ved den spanske erobring og Schelde-sperringen i 1585. I 1598 lukket dronning Elizabeth kontoret i London (Stahlhof). Etter hvert fikk hansabyene motstridende interesser, og dette var den mest avgjørende faktoren for oppløsningen av hansaforbundet.

Farten rundt Jylland, som fikk økende betydning fra ca. 1400, svekket også Lübecks posisjon, og byens monopolstilling skapte økende misnøye. Denne situasjonen gav nederlendere og til dels engelskmenn økende innflytelse i østersjøområdet.

Etter Lübecks nederlag overfor Danmark i 1536 bestod hansaforbundet bare i navnet, selv om en siste hansedag ble holdt i 1669. Navnet er senere bevart av de tre «hansesteder» Lübeck, Hamburg og Bremen.