Merkantilisme var den rådende økonomiske tankeretning på 1600–1700-tallet. Den hadde en statisk forståelse av økonomien. Verdens rikdom var gitt, og det gjaldt for hvert enkelt land å skaffe seg en størst mulig andel av den. Det fantes to muligheter: Den ene var positiv handelsbalanse, som ville gi et overskudd av sølv, og den andre var utvinning av edle metaller.

Norge var ikke noe dårlig land fra et merkantilistisk perspektiv. Det hadde et digert sølvverk på Kongsberg, som produserte råmateriale til myntpreging, og landet hadde stor eksport, først og fremst fordelt på fisk, trelast, jern og kobber. Dessuten hadde landet en handelsflåte som ga betydelige inntekter. Men samtidig hadde Norge en stor import, først og fremst av korn, og det kunne ha vært ønskelig at eksporten i høyere grad hadde bestått av bearbeidede varer.

Fisk og tømmer

Fisk var den eldste eksportnæringen og sto sterkest langs kysten i vest og i Nord-Norge. Tørrfisk av torsk eller sei var det viktigste produktet, klippfisk som særlig ble eksportert til Sør-Europa, var et nytt produkt fra midten av 1700-tallet. Fangst og eksport av sild til østersjøområdet var i vekst fra midten av 1600-tallet. Det hadde først og fremst sammenheng med tilgang på bedre salt.

 

Også eksporten av tømmer og trelast kan føres tilbake til middelalderen, men med oppgangssagen som kom i bruk fra begynnelsen av 1500-tallet, ble det mye lettere å sage bord. Eksporten av bord og bjelker ble også kraftig stimulert av økende etterspørsel fra Europa. Det var stort behov for materialer til bygging av hus og mange andre formål.

Trelasthandelens store tid

Annen halvdel av 1700-tallet, særlig de siste tiårene fram til Danmark-Norge ble trukket inn i Napoleonskrigene, var trelasthandelens store tid. Eksporten og prisene økte, og England ble det helt dominerende markedet.

I de norske kystbyene vokste et meget velstående patrisiat fram. Englands blokade fra 1807 gjorde brått slutt på de gode tidene. Eksporten stanset, og det samme gjorde kornimporten. Dermed ble det nødsår.

Gjennombrudd for handelsflåten

Den norske handelsflåten hadde sin store gjennombruddstid i 1690-årene, da det var krig i Europa mens Danmark-Norge var nøytralt og det var stor etterspørsel etter transportkapasitet. Tilsvarende var situasjonen omtrent hundre år senere. Årene fra omkring 1780 til 1806 var den virkelig store tiden for den norske skipsfarten. Flåten økte fra omkring 600 til 1600 skip.

Mange av trelasthandlerne ble også skipsredere, men flåten ble ikke bare brukt til utførsel av trelast og andre norske varer som kobber og jern, men også til transporttjenester for de krigførende maktene i Europa.

Bergverksnæring i vekst

Ved de fem–seks kobberverkene nordafjells økte produksjonen i annen halvdel av 1700-tallet fram til Norge ble trukket inn i Napoleonskrigene. Kobberet ble ikke bearbeidet i Norge, men solgt som raffinert kobber, først og fremst i Amsterdam som var det store markedet for kobber i Europa. Verkene var eid av andelslag ‒ partisipantskap – som besto av borgere hovedsakelig i Trondheim, og de tjente gode penger.

Jernverkene på Østlandet og i Aust-Agder, det var 12–15 stykker, økte også produksjonen på 1700-tallet. De var vanligvis eid av enkeltpersoner og gikk i arv i familiene.

Fra monopol til utkonkurrering

Enkelte jernverk produserte kuler og kanoner, men jernverkene produserte også for sivile formål: Ovner og gryter og dessuten stangjern som kunne smis til all verdens produkter. Omtrent halvparten av jernverkenes produksjon gikk til Danmark, der norske verk hadde fått monopol i 1730, så lenge prisene var under et visst nivå.

Dette monopolet falt bort etter 1814, noe som var én grunn til at jernverkene fikk problemer. Senere fulgte konkurranse med engelske og danske jernverk som brukte steinkull i stedet for trekull, og de aller fleste norske jernverkene ble nedlagt etter midten av århundret.

Trelast viktigst

Hva var viktigst blant eksportartiklene, trelast, fiske, metaller eller skipsfart? Det finnes en beregning fra 1805 som viser følgende tall for eksportverdien:

Norges andel av Danmark-Norges fraktfart       2,0 millioner riksdaler

Fiskeeksporten                                                   2,7 millioner riksdaler

Trelasteksporten                                                4,5 millioner riksdaler

Jern- og kobbereksporten                                  0,8 millioner riksdaler

Andre varer                                                        2,0 millioner riksdaler

Sum                                                                   12,0 millioner riksdaler

Denne beregning er neppe helt nøyaktig, men fanger sannsynligvis opp hovedtrekkene. Trelast var altså den suverent største eksportartikkelen, med fisk på annenplass og deretter skipsfart. Metalleksporten på fjerde plass lå ganske langt etter. Men den hadde ikke økt kraftig fram mot 1805 slik som de andre produktene og må derfor ha spilt en relativt større rolle gjennom 1700-tallet.

Eksport og folkevekst

De norske eksportnæringene var ikke bare viktige for handelsbalansen. De ga sysselsetting til et stort antall personer og ringvirkninger lokalt. Teknologien ved sagbruk og bergverk var ikke mer avansert enn at det var behov for leveranser og kjøring fra bøndene, som dermed kunne få gode ekstrainntekter. Dermed var det lettere å overleve på små husmannsplasser.

Eksportnæringene er derfor med på å forklare at folketallet i Norge kunne øke fra om lag 500 000 til nærmere 900 000 i løpet av 1700-tallet.

Informasjon hentet fra:-  https://www.norgeshistorie.no/enevelde/teknologi-og-okonomi/1205-eksportnaeringer-i-vekst.html