FN er en global internasjonal organisasjon grunnlagt i 1945, som har hovedkontor i New York, USA og 193 medlemsland. Medlemmene er stater. De omfatter, med noen få unntak, alle suverene stater i verden. 

FN ble opprettet like etter andre verdenskrig, i hovedsak for å unngå krig i framtiden. 51 land var med på å skrive under FN-pakten, en traktat som beskriver hvordan man skal arbeide for å sikre fred mellom stater, jevne ut økonomiske og sosiale forskjeller i verden og sikre alle mennesker de samme rettighetene.

FN baserer seg på at alle medlemmer er selvstyrende stater. Alle er i prinsipp likeverdige, med samme rettigheter og plikter. I noen av FNs organer har enkelte medlemmer likevel særskilte rettigheter og plikter (for eksempel stormaktene i Sikkerhetsrådet, se nedenfor). I FN er seks språk offisielle: engelsk, fransk, spansk, russisk, kinesisk og arabisk.

Norge var et av landene som var grunnleggere av FN, og Norge definerer ofte FN som «en hjørnestein» i norsk utenrikspolitikk.

FNs generalsekretær er siden 2017 portugiseren António Guterres.

Da andre verdenskrig brøt ut, hadde verdenssamfunnet opplevd mange år med dårlige erfaringer i internasjonalt samarbeid, særlig knyttet til Folkeforbundet. Dette var FNs forløper som ble dannet etter første verdenskrig. Med en slik bakgrunn var det ingen selvfølge for verdens ledere at en ny organisasjon mot krig skulle lykkes bedre enn den forrige. 

På et tidlig tidspunkt under andre verdenskrig tok de allierte likevel opp spørsmålet om hvordan man etter krigens slutt skulle arbeide for å sikre fred. I august 1941 satte den britisk-amerikanske Atlanterhavserklæringen fram målsettingene for de alliertes krigsinnsats.

Erklæringen fra den amerikanske presidenten Franklin Delano Roosevelt og den britiske statsministeren Winston Churchill, gikk blant annet ut på å sikre en fred der alle mennesker kunne leve i frihet fra frykt og nød, å skape et mest mulig fullstendig økonomisk samarbeid mellom alle nasjoner, og å opprette et bredt og permanent system for allmenn sikkerhet. Stater som bruker maktmidler utenfor sine grenser eller truer andre nasjoner med aggresjon, må ifølge erklæringen avvæpnes og rustes ned.

Uttrykket Forente nasjoner, som ble foreslått av president Roosevelt, ble første gang brukt om de allierte i 1942. Stormaktene drøftet mulighetene for å få opprettet en ny verdensorganisasjon, og i Moskvaerklæringen (1943) uttalte de fire stormaktene Kina, Sovjetunionen, Storbritannia og USA blant annet at de ville opprette en internasjonal organisasjon der alle fredselskende stater kunne bli med i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet.

Da krigen nærmet seg slutten, inviterte de fire stormaktene over 40 stater til å delta i forhandlingene om en slik organisasjon. Fra 25. april til 26. juni 1945 møttes statene i San Francisco (USA) og forhandlet fram FN-pakten, som trådte i kraft 24. oktober samme år, underskrevet av 51 grunnleggende medlemsland. 

FNs formål og arbeid ble nedfelt i FN-pakten. Kjernepunktene i FN-pakten kan oppsummeres slik:

• FNs fremste mål er å bevare internasjonal fred og sikkerhet, og FN har plikt til å treffe tiltak for å fjerne enhver trussel mot freden. FN skal alltid søke ved fredelige midler å løse tvister som kan føre til fredsbrudd.
• FN skal arbeide for å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner og folk, basert på like rettigheter og selvbestemmelsesrett.
• FN skal skape samarbeid om å løse de økonomiske, sosiale, kulturelle og humanitære problemene i verden. Dette er blant annet å utrydde fattigdom, farlige sykdommer og analfabetisme, å stoppe miljøødeleggelser, å jobbe for likestilling og fremme kulturforståelse.
• FN skal fremme menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle mennesker uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion.
• FN skal være et samlingspunkt for statene i arbeidet for å nå disse målene.

FN har også ulike prinsipper nedfelt i FN-pakten som de skal handle ut fra:

• Alle medlemsstater er suverene og likestilte.
• Alle medlemsstater skal følge FN-paktens forpliktelser og støtte FNs arbeid.
• Alle medlemsstater er forpliktet til å søke å løse internasjonale uenigheter gjennom fredelige midler og uten å krenke internasjonal fred, sikkerhet eller folkeretten.
• Alle medlemsstater er forpliktet til å avstå fra trusler om eller bruk av vold mot andre stater.
• FN skal avstå fra å blande seg inn i de suverene staters indre anliggender.

FN-pakten beskriver organiseringen av FN i seks hovedorganer, som utgjør kjernefunksjonene til FN.

• Generalforsamlingen – forumet der alle medlemsland møtes til debatt, planlegging og viktige beslutninger. Alle land har én stemme.
• Sikkerhetsrådet – FNs organ med hovedansvar for opprettholdelse av fred og sikkerhet. Rådet har femten medlemmer, hvorav fem stormakter med permanent medlemskap og vetorett. Ti andre medlemsland velges for to år om gangen. Alle FNs medlemsland er forpliktet til å følge Sikkerhetsrådets bestemmelser.
• FNs økonomiske og sosiale råd – organ som koordinerer arbeidet på de økonomiske og sosiale områdene.
• Den internasjonale domstol (ICJ) – organ som avgjør tvister mellom medlemsland, og som er et rådgivende juridisk organ for FNs arbeid.
• FNs sekretariat – utfører det daglige arbeidet under Generalsekretæren.
• Tilsynsrådet – overvåker arbeidet med selvbestemmelsesområdene.

I tillegg har verdensorganisasjonen et stort ytre organisasjonsnettverk som består av en rekke ulike organisasjonstyper:

• fond (for eksempel UNICEF – FNs barnefond),
• programmer (for eksempel UNDP – FNs utviklingsprogram),
• regionale kommisjoner (for eksempel ECLAC – FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia),
• særorganisasjoner (for eksempel WHO – Verdens helseorganisasjon) 

(se egne artikler om disse).

Det viktigste formålet og funksjonen til FNs sentrale organer er fredsarbeidet. Sikkerhetsrådet har hovedrollen i slike sammenhenger. I mange saker har FN kunnet bidra direkte til at stridsspørsmål har funnet sin løsning og eventuelt til at voldelige konflikter er blitt begrenset. 

Sikkerhetsrådet har også funnet det nødvendig å gripe inn direkte mer enn 60 ganger med fredsbevarende operasjoner, det vil si egne militære styrker under FN-flagg med hovedsakelig defensive oppgaver.

I tillegg til de mange fredsbevarende tiltak (se FNs fredsbevarende styrker), er det også mer langsiktige oppgaver på fredens område. Ut fra den oppfatning at krigens årsaker ikke minst er å finne i de økonomiske og sosiale motsetninger og i den materielle og kulturelle nød som hersker blant store befolkningsgrupper, arbeider statene gjennom FN for å skape mer stabile samfunnsforhold og materiell velstand. Mange av disse oppgavene utføres av FNs særorganisasjoner, for eksempel ILO, FAO eller UNESCO, eller langsiktige programmer som UNDP – FNs utviklingsprogram.

I denne forbindelse er det grunn til å fremheve den støttende og pådrivende rollen FN har kunnet spille under avviklingen av koloniregimene i Afrika og Asia. 

Gjennom FN er det innført viktige tiltak for å løse humanitære problemer og især å hjelpe flyktninger. FN har en viktig funksjon når det gjelder akutt nødhjelp i menneskeskapte eller naturskapte kriser og gjør gjennom Høykommissæren for flyktninger et viktig arbeid med å hjelpe og støtte flyktninger.

Den universelle erklæringen for menneskerettigheter ble til gjennom FN i 1948. Også andre konvensjoner om sentrale menneskerettigheter, som forplikter landene til å sørge for sine innbyggere, og som erkjenner visse felles standarder i alle land, er utviklet gjennom FN. I 1993 ble det opprettet en egen Høykommissær for menneskerettigheter som koordinerer FN-systemets innsats for menneskerettigheter, sender ut spesialrapportører og etterforsker krenkelser.

Folkeretten har blitt styrket og videreutviklet av FNs virksomhet, gjennom hundrevis av internasjonale konvensjoner og traktater, fra avtaler som regulerer diplomatiske forhold og internasjonal handel, til miljøbeskyttende avtaler. 

FN bidrar også med å sende observatører for å overvåke valg. Siden 1992 har FN tilbudt rådgiving og teknisk bistand i forbindelse med valg. Etter anmodning fra et lands regjering sender FN observatører som overvåker forberedelsene til og gjennomføringen av valgene. 

En av FNs oppgaver er å tjene som forum, eller arena, for den brede internasjonale debatten om politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale spørsmål. Det har vært av historisk betydning at representanter fra stater som er økonomisk tilbakeliggende, på denne måten har fått legge fram sine synspunkter. FNs generalforsamling har hvert år en generell debatt der medlemsstatene gir sitt syn til kjenne på aktuelle spørsmål.

FN har opp gjennom årene holdt ulike verdensomspennende konferanser som har ført til at viktige globale temaer er satt på dagsordenen. Slike konferanser har blitt viktige fora der ikke-statlige organisasjoner og aktører også har kunnet bli hørt og fått gjennomslag.

FN dekker også saker om miljø og klima i sitt arbeid. Et eget Klimapanel (IPPC) har kommet med rapporter som gir grunnlag for mye av klimadebattene og klimapolitikken som blir ført internasjonalt. 

FN søker på beste måte å koordinere sine andre tilknyttede internasjonale organisasjoner som er opprettet for å arbeide med løsninger av særlige problemer på forskjellige fagområder. Som tidligere nevnt har FN, med utgangspunkt i FN-pakten, tatt initiativet til å stifte verdensomspennende særorganisasjoner som tar seg av oppgaver som det må faglig ekspertise og internasjonalt samarbeid til for å få løst. Eksempler er Det internasjonale pengefondet (IMF), Sjøfartsorganisasjonen (IMO), Luftfartsorganisasjonen (ICAO), Verdens meteorologiske organisasjon (WMO).

En suveren stat blir medlem av FN om den oppnår støtte for medlemskap både fra Sikkerhetsrådet og fra Generalforsamlingen. Søkerlandet må vise tydelig, med henvisning til en formell beslutning, at landets regjering aksepterer FN-paktens forpliktelser. Generalsekretæren legger søknaden fram for Sikkerhetsrådet. Dersom minst ni av rådets medlemmer stemmer for – og ingen av de fem permanente medlemmer stemmer imot – legges Sikkerhetsrådets anbefaling fram for Generalforsamlingen. Her kreves to tredjedels flertall.

Vatikanstaten har valgt å ikke bli medlem av FN. Andre land, som Kosovo, Palestina og Taiwan, er eksempler på land som ønsker medlemskap i FN, men som ikke har blitt anerkjent av tilstrekkelig mange andre stater, eller av alle fem vetolandene i Sikkerhetsrådet. 

I visse tilfeller kan stater i en slik situasjon bli anerkjent av Generalforsamlingen som permanent observatør. Vatikanstaten har lenge hatt slik status. Fra 2015 har også Palestina status som permanent observatørstat i FNs generalforsamling. De kan da delta i alle debatter i Generalforsamlingen, men har ikke stemmerett. Dette betyr også at Generalforsamlingen anser dem som stater som ikke er medlemmer av FN.