Tømmer og bord hadde vært eksportert fra Norge i middelalderen, men oppgangssagen, som ble innført tidlig på 1500-tallet, gjorde sagingen langt enklere, og dermed kunne eksport av trelast bli en stor næringsvirksomhet. For hendige bønder var det en smal sak å bygge en oppgangssag, og tre­last­næringen ble derfor langt på vei bygget opp nedenfra.

For bergverksdriften som kom i gang på omtrent samme tid, var det om­vendt. For å utnytte malmen i de norske fjellene, trengtes det uten­land­s­ke metoder, fagfolk og kapital. Bergverkene ble derfor startet av kongen eller av rikfolk.

Utenlandsk etterspørsel

Spesielt trelasthandelen ble stimulert av en kraftig etterspørsel fra euro­peiske land som Nederland, Skottland og England. Her var det sterk ut­vik­ling i skipsfart og bynæringer, og trelast trengtes både til skip og til byg­ning­er. Hollandske og skotske skippere dukket opp langs kysten og kjøpte trelast av bøndene. England ble det viktigste markedet.

Mens bøndene var ganske alene om trelastvirksomheten til å begynne med, kastet kongen seg inn i virksomheten fra midten av 1500-tallet. På kongens eiendom ville kongen selv drive sager. Dette varte til begynnelsen av 1600-tallet, da kongene heller satset på å kreve inn avgifter fra sag­bruks­drift­en. Men da begynte en ny gruppe å gjøre seg gjeldende i næringen: byborgere.

Byborgerne får monopol

Etter hvert som skogen lenger unna kysten måtte tas i bruk, trengtes det mer kapital i sagbruksdriften, blant annet for å legge til rette for fløting. Dette åpnet opp for rike byborgere, som samtidig arbeidet for å få lovfestet handel og eksport som sin eksklusive rett.

Gjennom byprivilegiene i 1662 nådde de fram: All handel ble samlet i byene, også trelasthandelen. Bøndene ble altså skjøvet ut, men kunne fortsatt få inntekter ved å selge tømmer til byborgere eller kjøre for dem.

Etter langvarige klager over faren for avskoging ble halvparten av sagene i det sønnafjelske Norge nedlagt i 1688. De 664 som fikk fortsette, fikk et fast årlig maksimalkvantum som de kunne sage. Det var de store sagbrukseierne som sto bak dette tiltaket, som førte til konsentrasjon av sagbruksnæringen til høyere sjikt i byene.

Konge og rikfolk

I bergverksnæringen var kronen altså inne fra begynnelsen av. Det var både fordi det var muligheter for gevinster (særlig av sølvet), og på grunn av den militære betydningen (til jernet). Men også her bakket kronen ut, og driften av jernverkene ble overlatt til rikfolk, som også hadde grunnlagt flere jern­verk på egen hånd.

Jernverkene lå i Aust-Agder og på Østlandet oppover til Hakadal og Eidsvoll. Kongsberg sølvverk ble grunnlagt av kongen etter et malmfunn i 1623, men det meste av 1600-tallet var det overlatt til private andelslag, partisi­pant­skaper.

Kobberverkene ble grunnlagt i trøndelagsområdet på midten av 1600-tallet, med Løkken og Røros som de viktigste, og de ble hele tiden drevet av par­ti­si­pant­skap bestående av byborgere i Trondheim.

Fyrsetting og kruttsprenging

Den vanligste metoden for å bryte malmen var fyrsetting. Det betydde å brenne bål inne i gruva. Når berget ble varmet opp, sprakk det, og malmen kunne brytes. Det er en gammel myte at det først måtte avkjøles med vann. Stoller (gruveganger) som ble laget ved hjelp av fyrsetting, fikk en fin oval form som man fortsatt kan se enkelte steder.

Metoden hadde sine ulemper. Det gikk med mye ved, som ble kalt setteved, og det kunne bli temmelig røykfylt inne i gruvene, noe som kunne være et problem for bergmennene.

Fyrsetting var den vanlige metoden på 1700-tallet, men på steder der det var vanskelig tilgang på ved eller andre praktiske problemer ble det brukt kruttsprenging. Da boret bergmennene hull i berget (en holdt meiselen og den andre slo med feisel) og sprengte med krutt.

Ringvirkninger

Til å drive bergverk i Norge ble det hentet inn tyske eksperter og tyske fagarbeidere. Verkene fikk privilegier, blant annet en sirkumferens (omkrets) der skogen ble reservert for verkets bruk, og bøndene ble pålagt å levere setteved eller kull og utføre annet pliktarbeid mot betaling. Bergverkene hadde derfor lokale ringvirkninger, akkurat som trelastnæringen.

Lokalisering

Det trengtes store mengder trekull for å smelte malmen. Kobberverkene og sølvverket på Kongsberg lå der malmen fantes, men kull ble brent i en stor omkrets. Jernverkene kunne også ligge like ved malmforekomstene, men det var vanligere at de lå i nærheten av store skoger.

Dit kunne malmen fraktes sjøveien, slik som fra Arendals-området og noe lenger nord der det fantes mange gruver. Dette skyldes at jernmalmen, i motsetning til kobber- og sølvmalmen, inneholdt en meget høy andel metall. Da svarte det seg å frakte den, selv om man fikk med mye stein på lasset.

Ferdigvarer og halvfabrikater

Mange jernverk drev ganske allsidig produksjon av jernvarer både for det norske og for det danske marked: kanoner og kuler og jernovner og andre produkter til sivil bruk, i tillegg til halvfabrikatet stangjern, som det kunne fremstilles mange produkter av i smiene. Sølvet fra Kongsberg ble brukt til å produsere mynter.

Kobberverkene produserte ikke ferdigvarer, men garkobber, som var raffinert kobber. En del ble brukt innenlands, f.eks. til beslag på kirketårn, men det meste ble eksportert til Amsterdam, som var det store europeiske senteret for omsetning av kobber.

Innen både trelast og metaller leverte Norge altså råvarer eller halv­fab­ri­kater til det europeiske markedet, noe som har fortsatt helt fram til i dag ‒ med tremasse og cellulose, fisk, aluminium, olje og gass.

Informasjon hentet fra:-  https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/teknologi-og-okonomi/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html