En lang rekke pestepidemier fra midten av 1300-tallet hadde redusert den norske befolkningen med 60 prosent. Det førte til at bosetningen ble konsentrert til de beste jordbruksområdene, mens de dårligere områdene ble liggende øde.

Da folketallet tok seg opp igjen, ble ødegårdene ryddet på nytt. I løpet av halvannet århundre fra 1500 ble folketallet tredoblet. Det førte til sterkt press på jordbruksressursene.

Nyrydding med statsstøtte

Staten var godt tjent med at jordbruksarealene økte igjen: Det var jorden som var grunnlaget for skatt. I 1540-årene kom det en forordning, en statlig bestemmelse, om at ødegårder som var lagt inn under andre gårder, skulle bygsles – leies ut – på nytt.

I første halvdel av 1600-tallet fikk rydningsmenn først tre og siden seks års skattefrihet. Senere ble de som gjenryddet ødegårder, fritatt for skatt så lenge de levde.

Trangere kår

Selv om det fantes mye jord som kunne ryddes på nytt, var det ikke til å komme fra at flere mennesker betydde trangere kår for dem som kom til. Det var de dårligste områdene som var blitt forlatt, og det var dem ryd­nings­mennene måtte ta til takke med.

Ikke eide de jorden heller: De gamle godseierne greide stort sett å hevde eiendomsretten til ødegårdene, og den jorden som ikke hadde noen eier, tilhørte kongen. Selv om rydningsmennene fikk skattefritak, ble de altså leilendinger straks de slo seg ned.

Ny vekst

Gjenryddingen var antakelig fullført omkring midten av 1600-tallet, men folkeveksten fortsatte og skapte ytterligere etterspørsel etter jord. Løs­nin­g­en ble å dele opp de gårdene som fantes.

Særlig der hvor det var minst ledig jord, ble den gjennomsnittlige gården mye mindre enn før. Dette gjaldt i første rekke i Agder, på Vestlandet og i Trøndelag – områder der befolkningen dessuten vokste mer enn i landet som helhet.

Hvem eide jorden?

Det skjedde knapt teknologiske fremskritt i jordbruket før på 1800-tallet, så presset på jorden førte uvegerlig til at jordbruket ble tyngre og trangere enn før. Sammenliknet med danske bønder var nordmennene likevel i større grad sine egne herrer. I 1661 ble 19 prosent av jorden drevet av dem som eide den. I Danmark var bare fem prosent av bøndene selveiere.

Når 1800-tallets norske politiske retorikk var så preget av den frie bonden som nasjonalt symbol, bygget den altså på historiske realiteter – selv om det formelle eierforholdet neppe var det viktigste for alle de bondefamiliene som arbeidet for å få råd til å betale skatter og avgifter.

Informasjon hentet fra:-  https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/mennesker/1102-bondesamfunnet-i-vekst.html