Innen offentlig sektor har natur- og miljøvern fått en stadig bredere plass. Denne utviklingen skjøt fart etter det første Naturvernåret i 1970. I 1972 ble Miljøverndepartementet (MD) etablert. Fra 2014 ble navnet endret til Klima- og miljødepartementet. MD har i dag hovedansvaret for å ivareta helheten i regjeringens miljø- og klimapolitikk, består av seks fagavdelinger og har fem underliggende etater.

Fra 1990-tallet har natur- og miljøvern i stadig større grad blitt sektorovergripende. Det innebærer at hvert departement har ansvar for natur- og miljøvern på sine egne fagområder.

På fylkesnivå ivaretar fylkesmannen (fylkesmannens miljøvernavdeling) det statlige, nasjonale natur- og miljøvernansvaret. Fylkene (fylkeskommunene) har ansvaret for mange oppgaver innenfor plan, miljø og folkehelse. Mange av fylkenes oppgaver følger av lovverk og statlige føringer. Andre oppgaver følger av fylkeskommunenes egne politiske prioriteringer og av regionale planer, strategier og handlingsprogram i samarbeid på tvers av fylkesgrensene.

Kommunenes natur- og miljøvernarbeid fikk et løft da det i en periode fram til 1997 kom øremerkede, statlige midler til å opprette egne stillinger for miljøvernledere eller miljøvernrådgivere. Hele 420 kommuner hadde i 1995 ansatt miljøvernleder. Fra 1997 opphørte øremerkingen, og pengene ble innlemmet i de ordinære rammeoverføringene til kommunene.

Kommunenes miljøansvar har økt i omfang og gjelder i dag blant annet områder eller deler av områder som arealforvaltning, naturmangfold, vann og avløp, forurensning og avfallshåndtering, klima og tilrettelegging for friluftsliv, rekreasjon og trivsel.

Bedrifter og private virksomheter må selvsagt følge gjeldende lover og forskrifter for natur- og miljøvern. I tillegg er bedriftene pålagt ansvar for helse, miljø og sikkerhet (forkortet til HMS). Dette omfatter både arbeidsmiljøet på den enkelte arbeidsplass og ansvar for ikke å skade det ytre miljøet. Videre skal virksomhetene i sine årsmeldinger eller årsregnskap rapportere om sine miljøtiltak og sin påvirkning på miljøet.

Det finnes flere eksempler på at strenge, offentlige miljøkrav ikke bare skjerper bedrifters miljøbevissthet, men også gir positiv økonomisk effekt. I forbindelse med ”det grønne skiftet”, det vil si overgangen fra det oljedrevne samfunnet til et lavutslippssamfunn som Norge står foran, står mange bedrifter fremfor store økonomiske og miljømessige utfordringer. Samtidig øker forståelsen både blant næringslivsledere og i arbeidstakerorganisasjonene for mulighetene som ligger i å utvikle nye, grønne arbeidsplasser.

I 2015 finnes det rundt tretti organisasjoner og grupper i Norge som engasjerer seg aktivt i natur- og miljøvern. Noen av disse jobber med enkeltsaker, andre engasjerer seg på ett eller flere saksområder. Noen få, medlemsbaserte organisasjoner dekker hele eller mesteparten av det brede spekteret av natur- og miljøvernsaker.

Flere av disse organisasjonene ønsker frivillige velkommen og åpner på det viset en arena for demokratisk medvirkning for oss enkeltmennesker. Ildsjeler som eksempelvis brenner for sitt eget nærmiljø, kan velge å fortsette alene eller arbeide gjennom en organisasjon.

Felles for alle som engasjerer seg i det ideelle natur- og miljøvernet er at de ikke har beslutningsmakt. Beslutninger og vedtak som angår natur og miljø, fattes i folkevalgte organer og bedriftenes styrerom. I flere saker vinner likevel ideelle natur- og miljøvernorganisasjoner fram. Det skjer fordi de har påvirkningskraft når de formidler faglig etterrettelig og forståelig informasjon til oss alle. Når de vinner opinionen og får folket med seg, er grunnlaget lagt for det ønskede miljøpolitiske vedtak. Også bedrifter og virksomheter er følsomme for folkemeningen. 

Et hovedsiktemål er å hindre rovdrift, forurensninger og tekniske inngrep som kan medføre langsiktige skadevirkninger på natur og produksjonsgrunnlag. Dette forutsetter en omfattende viten om naturen, basert på økologisk innsikt som gjør det mulig å forutsi skader. Et grunnleggende natur- og miljøvernkrav er at det før naturinngrep settes i verk, må gjennomføres omfattende økologiske undersøkelser som, så langt det er mulig, klarlegger eventuelle skadelige bivirkninger.

Dette gjelder både ved utnyttelse av biologiske (fornybare) ressurser (skogbruk, jordbruk, fangst, fiske), og ved inngrep av irreversibel art (vassdragsutbygging, industrireising, veianlegg, alminnelig bebyggelse osv.). Irreversible inngrep kan ha negative virkninger ved at de legger beslag på arealer som burde ha vært benyttet til andre formål, for eksempel dyrket jord eller produktiv skog.

Vanskeligere å beregne er langsiktige skadevirkninger ved at inngrepene endrer naturforholdene og dermed produksjonsgrunnlaget, for eksempel ved at lokalklima eller grunnvannstand påvirkes. Dette gjelder i Norge i særlig grad vassdragsreguleringer.

Framsynt arealplanlegging er et viktig middel i naturvernet. Siktepunktet er å finne fram til gunstig lokalisering av menneskenes virksomheter og riktig bruk av de ulike natur- og landskapstypene. Denne planleggingen forutsetter allsidig og omfattende kartlegging av naturforhold og ressurser.

Å hindre forurensning av vann, luft og jordsmonn har vært en av natur- og miljøvernets hovedoppgaver, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dels dreier dette arbeidet seg om å hindre utslipp av spesielt giftige stoffer (DDT, kvikksølv), dels å begrense de totale mengder forurensninger.

Lokalt har forurensende bedrifter eller forurensede vassdrag stått i sentrum for oppmerksomheten. Etter hvert er perspektivet blitt utvidet til å sette opp nasjonale grenser for utslipp. Flere og flere eksempler viser imidlertid at forurensningen er et internasjonalt problem. Oljeutslipp til havs rammer flere land. Den (importerte) sure nedbøren har vært et spesielt problem i Norge.

De store perspektivene i forurensningsdebatten oppstod i 1980-årene. Da ble det klart at vi står overfor en oppvarming av Jorden som følge av utslipp av forurensninger i form av såkalte drivhusgasser. Den viktigste av disse er karbondioksid – CO₂. Utslippene kan føre til  globale klimaendringer.

Den økende hyppigheten av ekstremt unormalt vær i 1990-årene og på 2000-tallet, med flomkatastrofer, varme- og kuldebølger, tørke og uvær, kan være et forvarsel om klimaendringer. Samtidig foregikk det en bekymringsfull reduksjon av ozonlaget i atmosfæren. På 2000-tallet kan ozonlaget være i ferd med å restitueres dersom nye internasjonale avtaler (Montreal-protokollen) blir fulgt opp av signaturlandene.

Når det gjelder utnyttelsen av biologiske ressurser, bygger naturverntanken på utholdenhetsprinsippet, det vil si at man ikke skal høste mer enn tilveksten. Det motsatte fører til rovdrift. Eksempler på rovdrift er hugsten i de tropiske regnskogene, som i verdensmålestokk reduseres med nesten 2 % årlig, hvalfangsten, som har ført til at det nå bare er små bestandsrester igjen av flere store hvalarter, og den tilsvarende utviklingen innen enkelte fiskerier.

Avskoging og andre former for fjerning av det naturlige plantedekket fører under visse forhold, for eksempel i de tropiske skogene, til erosjon som hindrer gjenveksten. Ørknenes frammarsj, for eksempel i områdene sør for Sahara, har blant annet sammenheng med for hardt beitetrykk og avskoging. Dette har igjen sammenheng med at den stadig økende befolkningen trenger mer brensel enn skogene kan gi og må holde et større antall husdyr enn beitene kan bære.

Dette er et eksempel på et grunnleggende natur- og miljøvernproblem: gapet mellom befolkningens størrelse og tilgangen på biologiske ressurser og energi. Energispørsmålet står sentralt i natur- og miljøvernet fordi alle former for energiutnyttelse har økologisk uheldige virkninger, og fordi en ubegrenset utnyttelse av tilgjengelige energiressurser kan endre Jordens varmebalanse. Utnyttelse av solvarme, vind og bølger er aktuelle alternativer til de mer tradisjonelle energikildene.

Sentralt i natur- og miljøvernet står også vernet om arter. Det er et grunnleggende naturvernprinsipp at ingen art må utryddes. Dette synet baserer seg på den økologiske betraktning at alle arter har sin nødvendige plass i naturens samspill, og at det kan få uheldige konsekvenser og utløse kjedereaksjoner om en art forsvinner. Dessuten er alle arter potensielle nyttedyr eller nyttevekster for mennesket.

Alle våre kulturvekster og husdyr har sin opprinnelse i viltlevende arter, og i prinsippet kan en hvilken som helst art en gang vise seg å være av uvurderlig betydning for menneskene. Det er først og fremst viktig å bevare artens miljø. Alle arter er mer eller mindre strengt tilpasset bestemte livsbetingelser. Derfor er bevaring av de forskjellige naturtypene viktig.

Man regner at omkring 90 000 insektarter, omkring 35 000 plantearter og omkring 1000 arter og underarter av virveldyr er i faresonen, vesentlig på grunn av menneskenes inngrep i naturen. I arbeidet med den norske lista over truede arter (Rødlista) fra 2015, er 20 915 arter vurdert. 4438 (det vil si 21 %) av artene står på lista. Av disse er 2355 oppført som truet. 241 arter er kategorisert som kritisk truet, mens 879 er sterkt truet og over halvparten, 1235 arter, får betegnelsen sårbar. Det gjøres egne vurderinger for Svalbard. 487 arter på øygruppa er vurdert. 103 av dem (altså over 20 %) er oppført på Rødlista, og 55 av disse artene er plassert i en av kategoriene for truede arter. 

Fra 1950-årene ble det stadig klarere at økende befolkning og en rask teknisk utvikling skapte et stadig sterkere press på natur og naturressurser. Dette førte til en gradvis, men langsom utbygging av den offentlige administrasjon på natur- og miljøvernområdet, inntil Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972. Statens Naturforvaltningsråd (opprettet 1955 som Statens Naturvernråd) ble oppnevnt i henhold til naturvernloven og var rådgivende organ for departementet til det ble nedlagt 2002.

Det offentlige natur- og miljøvernarbeidet ble etter hvert også styrket med opprettelsen av Statens Forurensningstilsyn (SFT, 1974), Direktoratet for naturforvaltning (DN, 1985), og miljøvernavdelinger underlagt fylkesmannen i fylkene (1982). Etter hvert er det utviklet en bred politisk forståelse for at natur- og miljøvern er et sektorovergripende ansvar og gjelder alle departementer og direktorater. . I 2013 ble de statlige forvaltningsorganene samlet i Miljødirektoratet.

Kommunenes natur- og miljøvernarbeid fikk et løft da det i en periode fram til 1997 kom øremerkede, statlige midler til å opprette egne stillinger for miljøvernledere eller miljøvernrådgivere. 

Fra begynnelsen av 1970-årene fikk natur- og miljøvern også en plass i undervisningssektoren. Det ble bygd ut studieretninger innen natur og miljø ved ulike universiteter og høyskoler, og natur- og miljøundervisning er blitt en integrert del av undervisningen i skolen.

Den økende interessen gav seg ikke minst utslag i det ideelle naturvernarbeidet. Etter en reorganisering i 1963 økte Norges Naturvernforbunds medlemstall fra 800 til omkring 30 000 i løpet av 6–7 år; på 2000-tallet har Naturvernforbundet rundt 20 000 medlemmer. Naturvernforbundet fikk en egen ungdomsorganisasjon, Natur og Ungdom, i 1967, og i 1969 ble Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm) dannet. Folkeaksjonen Framtiden i våre Hender ble etablert 1974 , og Miljøstiftelsen Bellona ble etablert 1986.

Fra slutten av 1960-årene dukket det opp flere bevegelser og organisasjoner som arbeidet med natur- og miljøvern. Flere av disse var saksorienterte og ble nedlagt etter hvert, mens andre kom til. Internasjonale miljøorganisasjoner som Verdens Naturfond (WWF) og Greenpeace etablerte også avdelinger som fortsatt er aktive. Miljøheimevernet, senere Grønn Hverdag, ble opprettet som et samarbeidsprosjekt for personlig rådgiving på miljø. En rekke store folkelige frivillige organisasjoner står bak, på initiativ av Norges Naturvernforbund. 

Vern av vassdrag mot kraftutbygging har vært et av de mest sentrale natur- og miljøspørsmål i Norge. Ved Mardøla i 1970 og i forbindelse med Altautbyggingen 1978–81 var det omfattende sivile ulydighetsaksjoner. I perioden 1960–93 var det et offentlig arbeid i gang med verneplaner for vassdrag. Stortinget har behandlet i alt fire verneplaner. I 2005 ble verneplanene supplert med nye objekter. Totalt er 387 vassdrag blitt vernet; disse utgjør om lag 20 % av det samlede energipotensialet. ²/₃ av de ca. 150 største vassdragene i Norge er berørt av kraftutbygging. Bare 4 av de 25 største sjøene er uregulert, og 7 av de 11 største fossene er utbygd.

Vern av dyrearter har først og fremst omfattet de store rovdyrene. Etter at et økologisk fundert grunnsyn har trengt igjennom, har man imidlertid lagt større vekt på bevaring av selve miljøet som det viktigste tiltak for vern av plante- og dyrearter. Dette innebærer blant annet at det moderne skogbruket med flatehogster og etablering av ensaldret bestand av ett treslag er kommet i naturvernets søkelys.

Viktige saker har ellers vært spørsmålet om overbeskatning av sel og hval, og om motorisert ferdsel i utmark. Naturvernet har også vært opptatt av overbeskatning i fiskeriene. Et synlig resultat av at den økologiske balansen i havet er forstyrret, er mangel på passende fisk til oppforing av fugleunger. Når dette faller sammen med naturlige bestandsvariasjoner, har det ført til at lundefuglen og til dels andre alkefugler i Nord-Norge praktisk talt ikke har fått unger på vingene gjennom en årrekke.

En aktuell trussel mot sjøfuglene og livet i havet er oljeforurensninger, både fra land, skip og oljeinstallasjoner i havet. Naturvernorganisasjonene har derfor gått sterkt inn for å begrense oljevirksomhet i nordlige farvann, der økosystemene er særlig sårbare.

Problemene i forbindelse med nedfall av svoveldioksid og andre forurensende stoffer (sur nedbør) har hatt en dominerende plass i naturvernarbeidet og har vært gjenstand for omfattende kampanjer. Sur nedbør, som skriver seg fra forbrenning av kull og olje og som i stor utstrekning transporteres med luften fra andre europeiske land, førte til at ørret og annen laksefisk forsvant i vann og vassdrag, særlig på Sørlandet og det sørlige Vestlandet, men også i andre deler av landet. I Europa ble også barskogen rammet. En viktig kampsak har vært opprydding av miljøgifter, spesielt pcb, i havner og fjorder og forbud mot utslipp av klorerte fluorkarboner, som truer atmosfærens beskyttende ozonlag.

Videre har naturvernet ført en konsekvent kamp mot innføring av kjernekraft. Det radioaktive nedfallet etter ulykken i Tsjernobyl i Sovjetunionen (nå Ukraina) i 1986 gjorde seg sterkt gjeldende flere steder i Norge.

Forbrukerpolitikk er et satsningsområde, der natur- og miljøinteressene gjennom informasjon til forbrukerne søker å endre våre forbruksvaner både til å redusere forbruket, svekke "bruk og kast"-trenden og velge mer miljøvennlige varer. Samtidig presser dette produsenter av forbruksvarer til å gå over til mindre miljøbelastende alternativer i blant annet råvarevalg, produksjon, distribusjon, emballasje og omsetningsformer. For å veilede forbrukerne blir stadig flere produkter miljømerket. 

Innenfor samferdselssektoren engasjerer natur- og miljøvernet seg i spørsmål som angår energiforbruk, forurensning, arealinngrep og nedbygging av matjord. 

Klima er, som nevnt innledningsvis, et høyaktuelt natur- og miljøverntema. Det handler om arbeidet for å stanse eller redusere klimagassutslippene og holde menneskeskapte klimaendringer under det såkalte to-gradersmålet (det vil si den økningen i klodens gjennomsnittstemperatur som forskere mener ikke må overskrides om de alvorligste konsekvensene skal unngås). 

Det er innført en lang rekke lover og bestemmelser med sikte på å verne natur, sikre en forsvarlig areal- og ressursutnyttelse og verne miljøet mot forskjellige former for forurensning og skadelige inngrep. Forvaltningen av lovbestemmelsene har til dels vært kritisert. Ikke minst gjelder dette bestemmelsene om straff for den som gjør seg skyldig i brudd på lovene.